Samisk drakt

Kofta har delvis en samisk opprinnelse og delvis tatt opp i seg en arktisk-sibirsk og skandinavisk tradisjon. Kofta har et primærsnitt som vi finner igjen i mange andre eldre drakter og klær.

Bruken av reinskinnsprodukter er tilsvarende i de områdene der det brukes reinskinn som material, men produktene er likevel ikke kopier av hverandre. Ofte sies det at materialbruken er av arktisk opprinnelse, mens snittet på kofta kan være en senere utvikling, som har skandinavisk inspirasjon og innflytelse. Den arktisk-sibirske innflytelsen er spesielt synlig blant annet i den såkalte «toskinnskjorten», som blir betraktet som den mest opprinnelige arktiske drakten.

Når det gjelder beaska (pesken), påpeker Gjessing sammenhengen i klesmåten i arktisk område, med doble pelser: en indre (den samiske dorka) og den ytre (beaska). Ordet beaska (pesk) er et gammelt samisk ord og kan tyde på at dette plagget tidlig ble utviklet av samene.

Pesk er pelsen med håret vendt utover, og dork er pels med hårene vendt innover. Pesk er ytterplagg, mens dork er innerpels som brukes under ytterplagget, men i visse områder har dorken fungert som ytterpels.

Drakten følger både de språklige og de geografiske samiske områdene. Generelt kan en si at språkområdene og draktområdene følger hverandre. Der det snakkes sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk, finnes det også egne draktskikker. I det nordsamiske området finnes det ulike varianter av drakter (de følger oftest dialektene), som for eksempel Varangerdrakten, Nessebydrakten, Tana/Polmak-drakten, Karasjok-drakten og Kautokeino-drakten samt kystsamiske drakter i det nordlige området av Finnmark og Troms, som Porsanger, Loppa, Kokelv, Kvalsund, Lyngen-drakten, Senjadrakten og drakter i Ofoten og Sør-Troms. Disse drakttypene finnes også i tilgrensende områder på finsk og svensk side.

I det lulesamiske området finnes det en Tysfjord-drakt av Jokkmokk-modell og en Gällivare-modell. Det fins også en egen pitesamisk koftetradisjon, som er omtrent forsvunnet i Norge (Saltenområdet), men som har overlevd i Sverige. Når det gjelder umesamisk, er drakten innlemmet i den sørsamiske drakttradisjonen. Når det gjelder akkalasamisk, kildinsamisk og tersamisk, brukes den samme drakten som østsamene bruker. Noen foretrekker også den nykonstruerte kofta som finnes på Kola.

Den østlige draktbruken, skoltesamenes drakt, er å finne i Neidenområdet på norsk side, i Sevettijärviområdet på finsk side og i Lovoseroområdet på russisk side. På russisk side ble den gamle drakten erstattet med en drakt som har mange likhetstrekk med nordrussiske folkedrakter, som består av skjørt og bluse. Men fra 1990-tallet har samene på russisk side mer og mer tatt i bruk drakter som er eldre, og som har vært ute av bruk, og som har flere likhetstrekk med nordsamiske drakter. Disse draktene er rekonstruksjoner av gamle drakter som ennå fins på museer.

I tillegg til språk- og dialektområder har også den sosiale kontakten folk imellom hatt betydning for utviklingen av draktene, ettersom reindriften krevde et nomadisk liv. Områdene der reinflyttingen har foregått, har også hatt betydning for draktenes utseende og for hvilken draktform som er blitt rådende i de ulike områdene av Sápmi. Senja-kofta er et eksempel på dette. Samene som bor på Senja, har slektninger i Karesuando-området i Sverige, og man kan derfor se likheter mellom kofta som brukes i dette området og den nysydde kofta fra Senja. Tidligere fisket enaresamer i Varangerfjorden, og reindriftssamer i Varanger hadde i sin tur beiteområder i Enareområdet inntil grensen mellom Finland og Norge ble fastlagt (1852). Dette resulterte i inspirasjon av hverandres drakter, og vi kan se visse likhetstrekk mellom østenare-drakt og Varangerdrakten. Den vestlige drakten igjen er lik Utsjokdrakten som er identisk med Karasjokdrakten med små forskjeller.

I Finnmark er det lett å se den felles drakthistorien med samene på finsk side. I tidligere tider flyttet samene rundt over større områder i ulike årstider for at reinen skulle finne føde, og de var derfor i kontakt med hverandres kultur. Dermed kan draktene mange ganger ligne hverandre. Folk i for eksempel Sør-Varanger hadde nær kontakt med folk i Nesseby, og draktene som utviklet seg, fikk var gjensidig påvirket. Man finner samtidig likhetstrekk både før og nå med drakten i Tana-vassdraget. Likevel er det nokså store forskjeller på draktene, noe som gjør at folk i dag ser hvor draktene kommer fra. Ofte var det mye kontakt langs dalførene, for eksempel langs Tanaelven i Finnmark, selv om riksgrensen fulgte elven. Dermed har særtrekk ved draktene også fulgt dalfører og kulturkontakter mer enn riksgrenser. Også lenger vest i Finnmark, i Kautokeino, har det utviklet seg en særegen drakt. Kautokeino er kanskje det eneste området av Sápmi hvor folk har brukt drakten daglig frem til i dag. Her er det mange som syr drakten, og dermed blir det også mer individuelle løsninger på de forskjellige draktdelene.

I dag er mange gamle kofter blitt rekonstruert og koftebruken vitalisert, og de vi finner langs kysten av Finnmark og Troms, er Loppa-kofta, Kvænangen-kofta og Kvalsund-kofta. I Sør-Troms og Ofoten viser drakten en direkte kontakt med Jukkasjärvi-drakten på svensk side. Den lulesamiske drakten brukes i det lulesamiske området (Tysfjord), men også i det sørsamiske området i Sverige, som strekker seg fra Västerbotten til Härjedalen.

Duollji: Av skinn med hår lages vinterklær. Skal en ha klær til stasbruk, slaktes dyret tidlig på høsten.

Gámagottur er et ursamisk ord som viser til de fire leggskinnene til reinsdyret. Av leggskinn kan en sy sko og hansker.

På kysten var det vanlig at samene jaktet sel. Av selskinn (njuorju) ble det først og fremst laget kommager, som er fottøy som går litt over ankelen. Andre skinntyper i bruk var oterskinn (čeavránáhkki), reveskinn, hareskinn og hundeskinn, som ble brukt til kanting (buddestat) og til en bredere kant (viergi), som er en form for dekor.

Fiskeskinn (čuopma) ble tatt vare på i tidligere tider. Garvet fiskeskinn ble brukt blant annet som sømdekor eller som enkeltdel av et klesplagg.

Saueskinn (sávzadat) ble også brukt som materiale til klær – mest dokumentert bruk finnes i de nordsamiske områdene. En regner med at sauen ble innført til Sápmi ganske tidlig, det vil si en gang mellom 1300- og 1600-tallet. Sjøsamene foretrakk saueskinn til sine klær når de var ute til havs. Av saueskinn laget man innerpelsen (eller underkofta), som ble brukt innerst mot huden.

I likhet med saueskinn brukte man også geiteskinn (gihcenáhkki) til klær. Det var særlig ved kysten det var vanlig å bruke geiteskinn, enten som pels eller som bellinger («strømper» av skinn med hårene på), og da vendte man hårene innover.

Både rein-, saue- og geiteskinn ble avhåret og barket, og av skinnet ble det sydd skinnvotter, skinnbukser, kofter og luer som ble brukt om sommeren.

Gákkis er hjemmetovet vadmel, et vevd ullstoff som er tovet eller stampet. Vadmel ble brukt både til å sy kofte og bukse. Også fabrikkprodusert vadmel brukes til samiske drakter, det kalles bádja.

Klede i forskjellige farger var mulig å få tak i gjennom den utstrakte handelen som er nevnt tidligere. Guttorm og Gjertrud Gjessing skriver i sin bok Lappedrakten at det i skifteprotokollene etter samer i Troms og Finnmark på 1600-tallet er registrert kofter av forskjellige farger; svarte, hvite, grønne og brune. Dette tyder på at folk sannsynligvis sydde sine kofter i den stoffargen de fikk tak i. Ifølge Gjessing ble det brukt både røde og grønne kofter i Finnmark og Troms frem til 1800-tallet. Ossian Elgström skriver at han i Karesuando-området på begynnelsen av 1900-tallet hadde sett flest blå kofter, men at det også var vanlig å ha svarte og grønne kofter. Aira/Tuolja/Pirsi-Sandberg skriver at i tidligere tider ble det i det lulesamiske området brukt forskjellige farger på kofte. Ifølge Sigrid Drake brukte også sørsamer flere farger – særlig rødt, gult og blått. Svart ble derimot ikke vanlig før på 1900-tallet.

I en periode, spesielt etter andre verdenskrig, ble hovedfargen på klede begrenset til å være blått (mørk blåfarge), eller hvitt og svart vadmel. Dette gjaldt hele Sápmi. Klede og vadmel ble brukt både til kofte, luer og votter og er fortsatt i dag det vanligste materialet. Læstadianismen – en retning innen kristendommen med forankring i nord – mente at folk ikke skulle kle seg i sterke farger, noe som til en viss grad påvirket valg av farger på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I de områdene der læstadianismen hadde fotfeste (i Finnmark, Troms og i Karesuando-området) kan dette ha hatt en påvirkning for valg av farge. Læstadianismen tillot ikke overdreven pynting, og dermed skulle også fargebruken dempes. Et annet moment er at det sammenfallende med denne perioden var økonomisk lavkonjunktur for samenes del, noe som gjorde at andre materialer ble vanligere på grunn av prisen på klede og vadmel.

Etterkrigstidens koftefarge har i de forskjellige områdene av Sápmi i det alt vesentlige vært blå, svart og grå, med kanter og detaljer i rødt, gult og grønt. Men fra 1980-tallet og til i dag har fargebruken på koftene igjen begynt å variere en god del over hele Sápmi. Blått klede er imidlertid fortsatt det vanligste.

Draktene har opp gjennom tidene forandret seg radikalt, men kan også ha forandret seg suksessivt. Materialtilgangen har hatt betydning for hvordan draktene har sett ut. Men valg av materiale til detaljer som til belter, lue, sko har også vært avhengig av materialtilgangen – for eksempel ble tinntråd en stund ble erstattet av broderigarn på lule- og sørsamisk område. Enkelte drakter er også påvirket av religiøsitet, slik læstadianismen kan ha påvirket dekoreringen av luene i Finnmark.

Gamle kilder viser også at fargebruken på draktene har variert gjennom historien. Frem til 1800-tallet var det ganske vanlig at folk brukte tradisjonelle samiske klær. Men fra da av og fremover begynte samer mange steder å gå over til «vanlige» klær. I enkelte områder gikk det så langt at bruken av tradisjonelle klær suksessivt forsvant, og en så ikke lenger kofta til daglig og mistet dermed kontakten med tradisjonen. Dette skjedde for eksempel på kysten av Troms og Finnmark.

Koftemoten har også fulgt moten for øvrig. Dette gjelder spesielt kvinnenes kofter. Da puffermer var på mote, kunne en også finne puffermer på kofter. Da miniskjørt var på mote, ble koftene kortere. På 1940-, 1950- og 1960-tallet ble også kommager byttet ut, først med beksømsko og deretter vanlige sko, antagelig fordi drakten ikke lenger var et hverdagsplagg.

Bruken av samiske drakter i enkelte områder – som i Kautokeino og til en viss grad i Karasjok (selv om det hører til sjeldenhetene) – har hatt en jevn kontinuitet som hverdagsplagg. Likevel må en kunne si at det hører til sjeldenhetene at noen bruker drakten daglig. Derimot kan en se deler av drakten, som sko, lue, votter og sjal i daglig bruk.

På slutten av 1970-tallet, samtidig med at samebevegelsen fikk et oppsving, fikk også den samiske drakten et nytt liv. Mange steder hvor en hadde sluttet å bruke kofte, ble kofta et viktig symbol for samisk identitet. Folk begynte også å interessere seg for å finne ut om historien til de forskjellige draktene, noe som ga inspirasjon til å bruke flere grunnfarger på selve kofta. Flere lærte seg å sy drakten med tilbehør, slik at det igjen var mulig å sette sitt personlige preg på sin egen drakt.

Å bruke kofte når samer samles på sine egne «nasjonalforsamlinger» (Sametinget) i Sverige, Norge og Finland, er en ny «tradisjon». Selv om de ikke bruker kofte daglig, velger de fleste representantene å ta på seg kofte under Sametingets sammenkomster. Dette har også gjort at folk har vendt seg til å se drakten i nye sammenhenger, som et klesplagg som symboliserer samhørighet. Selv de som kanskje ikke tidligere har eid en samisk drakt, skaffer seg gjerne kofte med tilbehør når de kommer inn på Sametinget.

Enkelte av draktdelene er først og fremst tenkt for finbruk. Dette gjelder blant annet sølvkragen, som brukes i lule- og sørsamisk område. Denne ble tidligere brukt ved ulike høytider, men i dag er det mest bruder som bruker den. Sølvkragen er en løs, høy krage av klede som ofte er brodert med tinntråd. På kragen er det sydd sølvmaljer og kuler. Sølvkragen bæres innenfor eller utenpå halsåpningen.

Smykker, vedheng og belteknapper, beslag og søljer er også slike deler. Historisk sett har samene betraktet metall som en beskyttelse. Messing og messingringer er gjenstander en skulle bære i beltet og ha i komsa for å beskytte seg mot onde ånder. Den var en šiella (gjenstand som beskytter mot det onde). Allerede på 1600-tallet beskrives metall – især messing – som en šiella. Noe av draktsølvet som brukes i dag, har en lang historie og har hatt ulik sosial og religiøs betydning.

Etter hvert fikk flere typer av metaller betydning for samene, også som en investering. Man skaffet seg sølvgjenstander, som siden kunne garantere en viss form for materiell velstand. Dette må sees i sammenheng med den stadig økende handelen som samer drev med gjennom middelalderen. Sølvet ble delvis kjøpt fra samene av handelsreisende og delvis laget sølvsmeder smykker og søljer på bestilling fra samene.

Sølv er også blitt brukt i rituelle symboler, som eksempelvis friergave. Spesielle ringer blir i enkelte områder betraktet som giftering, for eksempel en ring som blir brukt i Kautokeino-området som kalles lávggastatsuorpmas (ring med små ringer som dekor).

Sølv- og gullforgylte søljer, knapper og beslag hører også i dag til høytidsklærne. Hvor mye og hvor store søljer en bærer kommer an på personen og fra hvilket område i Sápmi vedkommende kommer i fra. I områder der en bruker brystklede, brukes en liten sølje i tillegg, hvis man ønsker det. Til dagens Kautokeino-drakt brukes det som regel store søljer når en er staskledd. Denne tradisjonen er også etter hvert blitt vanlig i Karasjok. Har en ikke en riktig stor sølje fra før til drakten, får en gjerne en sølje til konfirmasjonen. Dette gjelder også gutter.

Det har til alle tider vært vanlig at det er kvinnene som sørger for klær til familien. For eksempel skriver Knud Leem på 1700-tallet at det er kvinnene som står for alt sømarbeid, mens mennene sørger for maten. I de områdene der duodji (det samiske håndverket) er levende og der bruken av samiske klær har hatt en kontinuitet, er det fortsatt minst én i familien som syr klær til sine egne. Det har alltid vært kvinnenes stolthet å kunne vise sin håndverkskunnskap og sin estetiske sans gjennom produksjon av klær. Selv om det ikke har vært vanlig at kvinner setter sine navn eller initialer på klærne, har omgivelsene visst hvem som var produsenten. Det finnes mange joiker som handler om kvinner som levde for mange generasjoner siden, og der deres hendighet blir husket gjennom joiken.

I enkelte områder av Sápmi har det imidlertid også vært mannlige skreddere som har overtatt tilskjæringen og syingen av kofta.

Det er store diskusjoner om hvor langt en kan strekke seg i forandring og fornying av en kofte. Noen vil at drakten skal utvikle seg videre, mens andre ønsker å holde igjen. Antakelig vil begge deler skje parallelt – drakten vil både videreutvikle seg og den vil beholde den tradisjonelle formen side om side.

Den andre formen for tradisjon i samisk draktsammenheng er å ta i bruk historisk kunnskap. En slik forståelse av tradisjonen ser vi i revitaliseringen og rekonstruksjonen av de sjøsamiske koftene langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. Disse rekonstruksjonene har også en stor grad av nyskaping, fordi en bare kan forstå den gamle kofta med dagens øyne. Når en har rekonstruert koftene, har en overført tilbehør som finnes i koftene i de områdene der koftene har hatt en kontinuitet. Et eksempel på dette er det frynsete sjalet. Modellen til kofta er laget på bakgrunn av historiske arkivmaterialer, mens sjalet som brukes til, er fra dagens modeller av de nordsamiske koftene med frynset sjal.

• samer
• samisk
• pesk
• dork

• Aira, Elsa/ Tuolja, Karin/ Pirtsi-Sanberg, Anna-Lisa 1996: Lulesamiske dräkter. Ájtte, Jokkmokk.
• Drake, Sigrid 1979: Västerbottenlapparna. Umeå, Två foörläggare bokförlag.
• Dunfjeld, Maja 1999: Åarjel-saemien gapta, gåptoe- sørsamekofta. I: Dräkt. Rapport från seminarium vid Ájtte, Svensk Fjäll- och Samemuseum 15–17 oktober 1996. Jokkmokk, Ájtte.
• Dunfjeld, Maja 2000: Tinntrådarbeid – en samisk spesialitet. I : Ottar nr 231:2000. Tromsø, Tromsø museum.
• Fors, Gry/Enoksen, Ragnhild 1991: Vår folkedrakt: Sjøsamiske klestradisjoner, Karasjok, Davvi Girji.
• Gaup, Karen Elle 2001: Girjjo-gárjjo. Muitalusat, máidnasat, sátnevádjasat, árvádusat ja diiddat. Káráˇsjohka, Davvi Girji.
• Hatt, Gudmund 1914: Arktiske Skinddrakter i Eurasien og Amerika. Køpenhavn.
• Hætta, Inga Hermansen 1999: Samiske klær og bruk av kofte. I: Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
• Jannok Porsbo, Susanna 1988: Samisk dräktskikk i Gällivare, Jukkasjärvi och Karesuando socknar. Jokkmokk, Ájtte Förlag.
• Keilhau, B.M 1831: Reise i Öst- og Vest-Finnmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsberge i Aarene 1827 og 1828. Christiania, Johan Krohn.
• Kolsrud, Knut 1952: Sjøfinnane i Rognsund. Ein etterøknad om busetjing og næringsform i ei samisk bygd i Vest-Finnmark. I: 6- Studia Septentrionalia. VI.
• Kulonen, Ulla-Maija/Seurajärvi-Kari, Irja/Pulkkinen, Risto: The Sami. A Cultural Encyclopaedia. Helsinki: Suomalainen Kirjallisuuden Seura.
• Larsen, Anders 1979[1949]: Mærrasámiid birra. Tromsø, Tromsø museum.
• Leem, Knud: Beskrivelse over Finmarkens Lapper, først utgitt 1767.
• Magga, Ole Henrik 1990: Ord som forteller om gammelt samisk håndverk. I: Diehtogiisá 1/90. Guovdageaidnu, Sámi Instituhtta.
• Nesheim, Asbjørn 1953: Noen nordiske ord- og kulturlån hos samene. I: Studia Septenrtionalia. V
• Noss, Aagot 1970: Johannes Flintoes draktakvareller. Oslo, Det norske samlaget.
• Sammalahti, Pekka 2005: Language research and language teaching. I: Outi Länsmann (red): 35 years of teaching Saami lanuage and culture at the University of Oulu. Oulu, Oulu universitet.
• Schefferus, Johhanes 1956 [1673]: Lappland. Uppsala, Almqvist &Wiksells.
• Solbakk, Aage 2000: Ávjovárri- Káráˇsjoga historjá I 1553–1900. Káráˇsjohka, Davvi Girji.
• Storm, Dikka 1999: Skjoldehamndrakten – et tekstilt funn fra middelalderen i en bosetnings historisk sammenheng. . I :Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
• Tegengren1952: En utdødd lappkultur i Kemi lappmark. Studier i NordFinland kolonisationshistoria. Åbo, Åbo Akademi.
• Westman, Anna 1999: Symbolers vandring genom tiderna. I :Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
• Jernsletten, Johan og Solbakk, Åge: Algoaiggit Samis. 1982. Jårgalæddji ÅS.