flerkulturelle samfunn

Multikulturalisme aksepterer og oppmuntrer ulike gruppeidentiteter, men legger forholdene dårlig til rette for utvikling av et fellesskap som forener på tvers av kulturer. Multikulturalisme kan også gi det enkelte individ svak rettsbeskyttelse mot overgrep fra gruppen.

For eksempel kan det å gi en religiøs gruppe rett til å lage og håndheve sine egne lover, gå på bekostning av den enkeltes rettigheter. Hvis slike lover for eksempel gjør det vanskeligere å skille seg fra sin ektefelle, vil det være en innskrenking av noens rettigheter sammenliknet med det de ville hatt i fravær av denne grupperettigheten.

I enkelte land gjenspeiles det kulturelle og etniske mangfoldet i det politiske systemet, for eksempel ved at et visst antall plasser i nasjonalforsamlingen er reservert for ulike grupper. I Bosnia-Hercegovina er alle plassene i nasjonalforsamlingen fordelt slik.

Assimilering gir like rettigheter, og iallfall i teorien, like muligheter, men aksepterer ikke kulturell forskjellighet. For eksempel vil noen argumentere for at et eventuelt forbud mot omskjæring av guttebarn ville være et inngrep i jøders rett til å praktisere egen religion.

Det går an å skille mellom tre hovedtyper av majoritets– og minoritetssituasjoner:

1. Urbefolkningers, eller urfolks, politiske kamp har vanligvis fokusert på retten til å forvalte sine forfedres territorium, som ofte er okkupert av andre. Urfolk defineres som opprinnelige folkegrupper som forbindes med en ikke-industriell produksjonsmåte og en ikke-statlig politisk organisasjon. Nord- og søramerikanske indianere, inuiter, samer, san-folk i det sørlige Afrika, maoriene på New Zealand og de australske aboriginene er alle urbefolkninger.
2. Territorielle minoriteter har språklige rettigheter og vern av tradisjoner som sentrale krav. De er store, mangfoldige grupper som av historiske årsaker ikke har sin egen stat. Walisere, bretonere, baskere og berbere er typiske eksempler.
3. Innvandrere og deres etterkommere skaper en tredje type minoritetssituasjon. Deres politiske krav har ofte handlet om likebehandling på arbeidsmarkedet. Krav om religiøse og språklige rettigheter har også ofte forekommet. De har ikke hevd på noe territorium, de har tilhørighet to eller flere steder, og forventes vanligvis å tilpasse seg og integreres i majoritetssamfunnet.

De fleste eksisterende samfunn er flerkulturelle, men ikke i samme grad eller på samme måte. En del stater har ingen etnisk majoritet overhodet, selv om de kan være politisk dominert av én eller noen få etniske grupper. Dette er den vanlige situasjonen i Afrika sør for Sahara.

Der vil man søke å bygge det nasjonale fellesskap på noe annet enn felles etnisk-kulturell identitet, for eksempel en fremtidsvisjon eller felles kolonihistorie.

Andre stater er dominert politisk av én gruppe, som kan være i flertall, mens andre dominerer økonomisk. Dette er situasjonen for eksempel i Indonesia, der javaneserne utgjør befolkningsflertallet, mens den kinesiske minoriteten utgjør den økonomiske eliten.

Andre stater er resultatet av et historisk kompromiss mellom ulike grupper, som Jugoslavia (1918–1991).

Atter andre stater er dominert av én stor etnisk gruppe, som krever tilpasning, underordning og kanskje assimilasjon av minoritetene. Dette gjelder for de fleste europeiske stater.

Anerkjennelsen av at et samfunn er flerkulturelt, innebærer et brudd med en sentral antakelse i klassisk nasjonalistisk tenkning. Nasjonalisme er en politisk ideologi som går inn for at kulturelle og politiske grenser skal være sammenfallende. Staten skal bebos av ett folk, altså av én gruppe som er av den oppfatning at de har felles avstamning og felles kultur.

Moderne nasjonalisme har røtter tilbake til 1700-tallets opplysningstid og romantikk. Som massefenomen slo den igjennom på 1800-tallet, som en ideologi om at ethvert «sivilisert» folk skulle styres av sine egne. Den industrielle revolusjon, at flere fikk utdannelse og massemedier, som aviser, bidrog til å skape felles identitetsfølelser som favnet svært vidt. De medvirket også til å styrke og skape tydelige avgrensninger til andre folk.

Nasjonalismen som ideologi spredte seg fra Europa og Nord-Amerika til andre deler av verden, og i løpet av 1900-tallet var de fleste stater basert på en type nasjonalistisk ideologi. I store deler av verden avløste nasjonalstater flernasjonale imperier, som Det osmanske riket og Det britiske imperiet.

Imidlertid er det de færreste stater som faktisk er kulturelt eller etnisk ensartede. Mange stater har vært styrt av etniske majoriteter, som på ulike måter har undertrykt minoritetene. I mange tilfeller har det vært gjort forsøk på å assimilere minoritetene, altså innlemme dem i majoritetsgruppen.

I norsk samepolitikk blir dette omtalt som fornorsking. I land som Frankrike og Tyrkia har det i perioder vært forbudt å bruke minoritetsspråk. Men segregering, altså tvangsmessig atskillelse, har også vært vanlig. I visse tilfeller, som i Sør-Afrika under apartheid (1948–1994), har markant diskriminering av bestemte grupper vært nedfelt i lovverket.

I mange land har nasjonsbyggingen skapt sterke felles identiteter som omfatter mesteparten av befolkningen, men det har også ofte oppstått konflikter mellom ulike etniske grupper som bebor samme stat. Den etniske rensingen i Bosnia (1993–95) og Rwanda (1994) er ekstreme eksempler på slike konflikter.

Etter andre verdenskrig, og særlig fra omtrent 1980, har minoriteter over hele verden stilt krav om like rettigheter. I noen få tilfeller, som i de kurdiske områdene, blant tamiler på Sri Lanka, i spansk Baskerland og i indisk Punjab (hvor 65 prosent tilhører minoritetsreligionen sikhismen), har minoritetene, eller enkelte av deres ledere, krevd egne nasjonalstater. Vanligvis krever de en form for internt selvstyre eller spesielle rettigheter fundert i religion, språk eller tradisjoner.

Selv om både assimilasjon og segregering har vært vanlig i hele nasjonalstatens historie, er det vokst frem en internasjonal opinion, og internasjonale avtaler, som skal garantere beskyttelse av minoriteters rettigheter.

I norsk samepolitikk blir Alta-saken (1979–1981) ofte nevnt som et vannskille. Fra 1989 fikk samene begrenset selvstyre gjennom Sametinget, og både samisk språk og identitet har oppnådd en grad av anerkjennelse som tidligere var ukjent.

Selv om ingen er i tvil om at moderne samfunn er kulturelt sammensatte, er begrepet «flerkulturelle samfunn» omstridt. Det skyldes hovedsakelig at begrepet forutsetter klare grenser mellom kulturene. Mange forskere har påpekt at det er glidende overganger og kulturelle blandingsformer som kjennetegner vår tids samfunn.

Etterkommere av innvandrere fra Pakistan som er født og oppvokst i Norge er kanskje muslimer som ofte lever i arrangerte ekteskap, men de er samtidig norsktalende og aktive deltakere i norsk politikk og samfunnsliv.

For å beskrive slike kulturelle blandingsformer har begreper som «hybridisering» og «kulturell kreolisering» vært foreslått. Svært mange samfunn i verden, ikke minst i Latin-Amerika, er kulturelt sammensatte uten at det alltid er mulig å trekke tydelige grenser mellom grupper.

Samtidig som de faktiske kulturforskjellene i ethvert samfunn tenderer mot å bli mindre over tid, er det ofte en økt bevissthet om forskjellighet, som kan komme til uttrykk politisk. Identitetspolitiske bevegelser krever anerkjennelse og respekt, og hvis de ikke når frem, kan resultatet bli økende polarisering.

Ingenting tyder på at identitetspolitikk og kulturforskjeller vil bli mindre viktige i de fleste av verdens stater. Det flerkulturelle dilemma, som vedrører balansen mellom forskjellighet og likhet, er blitt en sentral del av politikken i de fleste av verdens land, hvor ulike de enn måtte være på andre områder.

• integrering
• assimilering
• segregering
• nasjonalstat
• nasjonalisme
• stat

• Artikkel om multikulturalisme i HL-senterets kunnskapsdatabase

• Baumann, Gerd: The Multicultural Riddle: Rethinking National, Ethnic, and Religious Identities, 1999
• Gellner, Ernest: Nasjonalisme, 1998
• Joppke, Christian & Steven Lukes, red.: Multicultural Questions, 1999
• Kymlicka, Will: Multicultural Citizenship : A Liberal Theory of Minority Rights, 1995
• Modood, Tariq: Multiculturalism : A Civic Idea, 2007
• Phillips, Anne: Multiculturalism without Culture, 2007