Rwanda

Rwanda ligger i grenseområdet mellom Sentral-Afrika og Øst-Afrika. Hele Rwanda er høyland. Det laveste punktet er 950 meter over havet. De høyeste toppene finnes blant de vulkanske Virungafjellene i nordøst. Blant dem ligger Rwandas høyeste punkt, Karisimbifjellet på 4507 meter over havet. Landet har ikke kyst.

Grensen mellom vanntilfanget til Nilen og Kongoelven går gjennom Rwanda. 80 prosent av landet ligger i vanntilfanget til Nilen, mens resten ligger i vanntilfanget til Kongoelven. Den lengste elven er Nyabarongo, som blir til Kageraelven og renner ut i Victoriasjøen. Kilden til Nyabarongo er en av kandidatene til å være Nilens fjernestliggende kilde.

Klimaet er tropisk, men kraftig moderert av høyden. Rwanda har to regntider, en fra februar til mai og en fra september til desember. Det regner som regel mer i fjellene i nordvest enn i de lavereliggende områdene i sørøst. Gjennomsnittlig årlig regn er 800 millimeter.

Det finnes 189 arter pattedyr og mer enn 700 fuglearter i Rwanda. En tredjedel av alle verdens fjellgorillaer lever i Virungafjellene.

• Les mer om Rwandas geografi, Planteliv i Rwanda og Dyreliv i Rwanda.

Rwanda har 13,3 millioner innbyggere, og er det tetteste befolkede landet på det afrikanske fastlandet. Befolkningen består av hutuer, tutsier og twa.

Etter folkemordet i 1994 har regjeringen ført en politikk som forsøker å viske ut etniske forskjeller. Det er omdiskutert hvorvidt hutuer og tutsier er forskjellige folkeslag. Tradisjonelt har tutsiene vært kvegeiere, mens hutuene har drevet jordbruk. Den stereotypiske fremstillingen er at hutuer er lave, har flate neser og brede lepper, mens tutsiene er høye og slanke, har spisse neser og smale lepper.

Genetiske undersøkelser viser at tutsier har et større genetisk innslag fra nilosahariske folk (14,9 prosent) enn hutuer (4,3 prosent), noe som i praksis gjør det umulig å hevde at de er forskjellige folkegrupper. Hutuer og tutsier snakker samme språk.

Rwanda har tre offisielle språk, rwanda, som i praksis er universelt utbredt, fransk (6,3 prosent) og engelsk (0,1 prosent).

19,1 prosent av befolkningen bor i byer. Hovedstaden Kigalier den største byen, med 900 000 innbyggere.

De aller fleste rwandere er kristne. Nesten 50 prosent tilhører ulike protestantiske retninger, mens om lag 44 prosent er katolikker. Muslimer utgjør rundt 2 prosent.

• Les mer om Rwandas befolkning.

Rwanda er en republikk, med presidenten som statsoverhode. Presidenten velges hvert syvende år, og utnevner alle regjeringsmedlemmene, inkludert statsministeren. Presidenten er også leder for de væpnede styrkene. Paul Kagame tok over som president da forgjengeren Pasteur Bizimungu trakk seg i 2000. Han ble gjenvalgt i 2003 og 2010.

Parlamentet er lovgivende forsamling og har to kamre. Representantenes hus har 80 representanter, som sitter i femårsperioder. 53 representanter velges, mens 24 plasser er reservert for kvinner, som utnevnes av lokale styresmakter. Tre plasser er reservert unge og uføre.

Senatet har 26 medlemmer, som utnevnes av forskjellige institusjoner, for perioder på åtte år. 30 prosent av senatorene må være kvinner. Rwanda er det landet i verden med høyest andel kvinner i parlamentet; 63,8 prosent i representantenes hus og 38,5 prosent i senatet.

I henhold til konstitusjonen, har Rwanda et uavhengig rettsvesen. Domstolene er delt inn i to grupper, ordinære domstoler og spesialiserte domstoler. De ordinære består av en høyesterett, en øvre rett (High Court) og regionale domstoler. De spesialiserte er militære domstoler og de tradisjonelle gacaca-domstolene, som brukes for å stille folk som er mistenkt for folkemord for retten.

Selv om Rwanda har en demokratisk grunnlov, har president Kagame fått mye kritikk for sitt autoritære lederskap, og i realiteten er demokratiet begrenset. Kagames parti Rwandan Patriotic Front har dominert politikken siden 1994, og får jevnlig en oppslutning på over 70 prosent ved valg. En rekke opposisjonspolitikere er blitt arrestert og mediene driver utstrakt selvsensur. Ifølge grunnloven er politiske organisasjoner basert på rase, etnisitet, stamme, klan, region, kjønn, religion eller andre faktorer som kan bidra til diskriminering forbudt.

Rwanda er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon, Den afrikanske union og Cotonou-avtalen (tidligere Lomé-konvensjonen).

• Les mer om Rwandas politiske system og Rwandas forsvar.

Man vet ikke nøyaktig når de første menneskene bosatte seg i området som i dag er Rwanda, men det var i løpet av de 5000 første årene etter den siste istiden for 10 000 år siden. De første innbyggerne tilhørte antagelig twafolket.

Området ble senere befolket av bantuer, først jordbrukere og deretter kvegeiere, noe som sannsynligvis er opphavet til skillet mellom hutuer og tutsier. Det første tutsikongedømmet skal ha blitt opprettet av den mytiske kong Gihanga for 1000 år siden, men det finnes ingen bevis på at han faktisk har eksistert. Det som er sikkert, er at flere bantustater var etablert i området på 1400-tallet.

På 1800-tallet ble Rwanda en mer sentralisert stat under kongen (mwami) og hans aristokrati, som hovedsakelig bestod av tutsier. Både hutuer og tutsier tjenestegjorde i kongens hær.

I motsetning til de fleste andre koloniserte land i Afrika ble ikke Rwanda delt etter Berlinkonferansen i 1884. I 1892 besøkte de første europeerne Rwanda, og i 1894 ledet tyske Gustav Adolf von Götzen en ekspedisjon i området. Tyskland erklærte Rwanda som et protektorat i 1897. Noen få år senere ble Rwanda offisielt en del av Tysk Øst-Afrika, og under Brüsselkonferansen i 1910 ble det endelige grensene mellom Rwanda, Kongo og Uganda fastsatt.

Tyskerne mente at tutsiene var en bedre rase en hutuene, og at tutsiene stammet fra hamittiske folkeslag på Afrikas horn. Slik bidro kolonimakten til å øke skillet mellom de to gruppene. Med relativt få tyske soldater i området satte imidlertid ikke den tyske tilstedeværelsen i landet sterke spor etter seg.

Allerede i 1916 endte det tyske styret da belgiske styrker erobret de to landene fra sine baser i Belgisk Kongo. Fra 1920 fikk Belgia ansvaret for å styre Rwanda og Burundi som et mandatområde under Folkeforbundet, under navnet Ruanda-Urundi.

Belgierne fortsatte å favorisere tutsier fremfor hutuer og twa. Alle innbyggerne måtte gå med identifikasjonskort, der det stod hvilken etnisitet man tilhørte. I 1959 gjorde hutuer opprør. Mellom 20 000 og 100 000 tutsier ble drept og mer enn 100 000 flyktet til nabolandene.

I en folkeavstemning i 1961 stemte rwandere for å avskaffe monarkiet. 1. juli 1962 ble landet selvstendig. Grégoire Kayibanda ble den uavhengige republikkens første president. Kayibanda førte en politikk som skulle rette opp tidligere undertrykking av hutuer, men resultatet var ofte diskriminering av tutsier. Flere ganger angrep eksiltutsier fra utlandet, og hutuene svarte med represalier mot tutsier i Rwanda.

I 1973 tok forsvarsminister Juvénal Habyarimana makten i et militærkupp. Under han ble Rwanda et militærdiktatur.

Tutsier i eksil hadde ikke gitt opp drømmen om å vende tilbake. I 1990 gikk geriljahæren Rwandan Patriotic Front (RPF) inn i Rwanda fra Uganda. Dette ble starten på en fire år lang borgerkrig.

6. april 1994 ble et fly med president Juvénal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira om bord skutt ned over Kigali. Dette ble startskuddet på et av historiens mest brutale og effektive folkemord. I løpet av tre måneder ble mellom 800 000 og en million tutsier og politisk moderate hutuer drept. Folkemordet ble stoppet da RPF inntok Kigali i juli samme år. Mange mener at det internasjonale samfunnet sviktet, siden drapene ikke ble stoppet tidligere. FN-styrker som var til stede i Rwanda hadde ikke mandat til å gripe inn, men så på mens drapene pågikk.

Folkemordet er indirekte årsak til to kriger i Den demokratiske republikken Kongo. I 1996 invaderte Rwanda nabolandet (som da het Zaïre) for å ta flere av bakmennene, som hadde flyktet over grensen. Rwanda allierte seg med den kongolesiske opprøreren Laurent Kabila, og i 1997 avsatte de Kongos president Mobutu Sese Seko.

Kabila ble innsatt som president i Kongo. I 1998 ba han rwandiske styrker forlate landet, noe Rwanda ikke gikk med på. Dette var opptakten til den andre Kongokrigen, som involverte styrker fra en rekke afrikanske land. Uganda kjempet på Rwandas side, mens blant annet Angola og Zimbabwe støttet Kabila. Etter fredsforhandlinger ledet av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, trakk rwandiske styrker seg ut i 2002.

Selv om krigen nominelt er over, har Rwanda fortsatt økonomiske interesser i de østlige delene av Kongo, og har støttet flere kongolesiske tutsimilitser.

• Les mer om Rwandas historie og Folkemordet i Rwanda.

90 prosent av befolkningen jobber i landbrukssektoren, de fleste med selvbergingsjordbruk. De viktigste eksportvarene er kaffe og te. Ellers har Rwanda mineralforekomster, hovedsakelig tinn og coltan. Naturressurser fra Den demokratiske republikken Kongo blir også reeksportert fra Rwanda.

President Kagame har gjennomført en rekke tiltak for å modernisere økonomien, blant annet i samarbeid med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Regjeringen har bygget ut infrastruktur, satt i gang et omfattende privatiseringsprogram og gjennomført tiltak for å styrke sekundær- og tertiærnæringene.

Brutto nasjonalprodukt (BNP) var på 7,622 milliarder dollar i 2013. Fra 2007 til 2012 hadde Rwanda en årlig økonomisk vekst på over åtte prosent. Rwanda kan også skryte av å være det minst korrupte landet i regionen. På Transparency International's Corruption Perceptions Index er Rwanda nummer 49 av 75 land (2013).

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Rwanda.

Alle elever har plikt til å fullføre en seksårig grunnskole og tre år på lavere videregående skole. Skolen er i prinsippet gratis. Likevel gjennomfører rwandere gjennomsnittlig bare sju års skolegang (2020). Landet har 2 offentlige og 29 private høyere utdanningsinstitusjoner (2023). University of Rwanda er det eneste offentlige universitetet i landet. 76 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive (2021).

Alle de største radio- og tv-kanalene er statlige. Radio er det mediet flest folk har tilgang på, mens tv og aviser har et begrenset publikum i byene. De uavhengige mediene blir nøye kontrollert, og driver utstrakt selvsensur for å unngå represalier. I 2012 satt 212 journalister i fengsel og 17 journalister er drept siden 1992, ifølge organisasjonen Komiteen for journalisters beskyttelse (Committee to Protect Journalists).

Rwanda er kjent for den unike kunstarten imigongo, som lages av kumøkk blandet med jord. Kumøkken legges i treformer, og formes i geometriske mønstre. Deretter farges mønstrene med klare farger, ofte i rødt, blått, hvitt og svart. Brukskunst er også utbredt, som vevde kurver, keramikk og treskjæringer.

Musikk og dans er sentralt i rwandisk kultur. Trommer er det viktigste instrumentet. Det blir også produsert en del lokal rwandisk popmusikk og hiphop.

Rwanda har en muntlig fortellertradisjon, og dyktige historiefortellere har høy status i samfunnet. Det er skrevet svært lite litteratur på rwanda, men det har kommet ut noen bøker på fransk. Den avdøde historikeren, teologen, filosofen og poeten Alexis Kagame er landets mest kjente forfatter. Han har blant annet samlet mye av landets muntlige historie i bokform.

• Les mer om Skole og utdanning i Rwanda, Musikk i Rwanda og Medier i Rwanda.

Norges ambassade i Uganda betjener Rwanda. Rwanda har ambassade i Stockholm, som betjener de nordiske landene. I 2012 fikk Rwanda 13,8 millioner kroner i bistand fra Norge.

Flere personer bosatt i Norge har ifølge rwandiske myndigheter vært mistenkt for å ha deltatt i folkemordet i 1994. Saken mot 15 personer ble henlagt av norsk politi i 2011. I desember 2014 ble Sadi Bugingo i lagmannsretten kjent skyldig i medvirkning til drap på over 2000 tutsier under folkemordet.

• FN-sambandet om Rwanda
• Utenriksdepartementets landside om Rwanda
• BBCs landside om Rwanda
• CIA World Factbook om Rwanda