Innlandet

Den sørligste delen av fylket tilhører det sørøstnorske grunnfjellsområdet med næringsfattige bergarter som gneis, granitt og granodioritt og relativt rolige terrengformer – den paleiske overflaten fra jordas urtid. Innskåret i denne i en bred nord-sørgående sone mellom Randsfjorden og Mjøsa finnes Oslofeltet, med næringsrike leirskifre og kalkbergarter fra kambrosilur som gir grunnlag for rike jordbruksbygder på Hadeland, Toten og Hedmarken. Oslofeltet har også hardere og mer næringsfattige eruptiver fra perm i Skreia, Totenåsen og Hadelandsåsen. Topografien i dette området er relativt ensartet med forholdsvis lave, skogkledde åser med slake dalsider og elver som flyter rolig. Grunnfjellsområdet hever seg nordover og når ved svenskegrensen i Trysil så vidt over 1000 meter over havet.

Resten av fylket preges av den kaledonske fjellkjededannelsen. Innlandets berggrunn består for en stor del av skyvedekker, lagpakker som er skjøvet sørøstover, ut av den sentrale foldesonen. Skyvedekkene er av svært varierende alder og opphav, men består over alt av bergarter som har gjennomgått en metamorfose, som sparagmitt. Sparagmitten består av mer eller mindre flattliggende lag som elver og breer senere har skåret seg til dels dypt ned i. Allerede like nord for Hedmarken, i de søndre delene av Hedmarksvidda, når sparagmittåsene en høyde av 600–800 meter over havet, herfra stiger terrenget til topper på over 2000 meter i Rondane.

Nord for en linje fra Tynset til Dombås kommer man over i bergarter tilhørende den kaledonske fjellkjeden. Denne domineres av Trondheimsfeltets sterkt omdannede kambrosiluriske skifere, gjennomsatt av magmatiske bergarter fra den kaledonske fjellkjedefoldingen. På grensa mellom disse intrusivene og sedimentbergartene finnes utfelt kis, som har gitt opphav til flere forekomster som det har vært drevet gruvedrift på.

I vest når det mektige Jotundekket langt inn i fylket. Det består av sterkt omdannede eruptiver fra prekambrium, svært motstandsdyktige mot nedbryting, og danner i Jotunheimen «Norges tak» med flere av de høyeste toppene i landet. Jotundekket er deler av et stort skyvedekke som under fjellkjededannelsen ble skjøvet inn over yngre sedimentbergarter (leirskifer), og mange steder i randsonen finner man derfor fyllitt (omdannet leirskifer). Den nordøstligste delen av fylket, Skjåk og Lesja, ligger mer sentralt i den kaledonske foldesonen og har stedegne, sterkt omdannede bergarter (gneis).

Innlandet preges av et mer sammenhengende og mektigere morenedekke enn ellers i landet. Morenens verdi for jordbruket varierer betydelig, fra Mjøsbygdenes kalkrike til Midt-Østerdalens sure og kvartsrike morene. Sure og næringsfattige bergarter gir en næringsfattig morene, mens kalk- og leirbergarter gir næringsrik morene og god dyrkingsjord. Stedvis finnes store myrområder, i sær utmerker Hedmarksvidda seg med vide myrstrekninger.

Sandjord finnes på elvesletter i dalbunnene, mer i den vide Østerdalen og Glåmdalen enn i de trangere vestlige dalgangene. Glåmdalen videre nordover til Elverum har etter norske forhold en svært bred og flat dalbunn og vide elvesletter med sandjord. Også i Nord-Østerdal er elveslettene med sandjord viktig for jordbruket. I Solør har Glommas elveslette en utstrekning som ikke forekommer andre steder i Sør-Norge. Glommas dalgang med sidedaler har for øvrig mektige løsmasseavsetninger fra istidens breelver og bresjøer fra slutten av siste istid. De lavestliggende delene av Odalen, Glåmdalen og Eidskog ligger under marin grense, og har avsetninger av marin leire og silt.

Innlandet er rikt på myr. Hele åtte prosent av landarealet er myr; bare Trøndelag har mer. Store sammenhengende myrområder finner en særlig på Hedmarksvidda. I fjellområdene er morenedekket gjerne mer sparsomt og usammenhengende. I Jotunheimen og særlig i Rondane er blokkmark et dominerende trekk.

I høyfjellet er morenedekket svært tynt eller fraværende. Derimot finnes i Rondane og deler av Jotunheimen store områder med blokkmark, dannet ved frostsprengning.

Innlandet har kalde vintre og varme somre. Middeltemperaturen for januar er fra −6 °C i sør til −13 °C i nordlige dalstrøk. Julimidlene er cirka 16 °C i sør, ned til cirka 13 °C i øvre dalfører. Særlig i de indre dalstrøkene kan det forekomme frostnetter om sommeren, selv i juli.

Nedbøren har sommermaksimum. Årsnedbøren er 600–800 millimeter i sør, rundt 400 millimeter i skjermede dalstrøk lenger nord. I den nordligste delen av Gudbrandsdalen med sidedaler finnes landets mest nedbørfattige område med mindre enn 300 millimeter årsnedbør (Skjåk).

• Les mer om klima i Hedmark og klima i Oppland.

I fylket ligger ni nasjonalparker:

• Rondane
• Femundsmarka (også i Trøndelag)
• Forollhogna (også i Trøndelag)
• Dovrefjell–Sunndalsfjella (også i Trøndelag og Møre og Romsdal)
• Gutulia
• Reinheimen (også i Møre og Romsdal)
• Breheimen (også i Vestland fylke)
• Jotunheimen (også i Vestland)
• Langsua

I alt er 22,5 prosent av Innlandets areal verna etter naturvernloven (2023). Av dette er 59 prosent nasjonalpark, 17 prosent naturreservat og 24 prosent landskapsvernområde.

Innlandet har en eldre befolkning enn landsgjennomsnittet. I 2023 var 23 prosent av befolkningen 65 år og eldre, mot 18 prosent i landet som helhet. 20 prosent var under 20 år, mot 23 prosent i landet som helhet. Gjennomgående har byene og deres omegnskommuner en yngre befolkning enn de mindre sentrale kommunene, men unntak finnes.

Det er 46 kommuner i Innlandet. Ringsaker kommune har høyest folketall (9 % av innbyggerne i fylket), Rendalen har størst landareal (6 % av arealet i fylket).

Etter SSBs definisjon er 106 tettsteder i Innlandet. 60 prosent av innbyggerne i fylket bor i et av disse tettstedene.

Dei ti største tettstedene er:

Med et jordbruksareal på 2 195 130 dekar (2020) og 21 prosent av landets jordbruksareal er Innlandet landets største jordbruksfylke. Hele 4,9 prosent av sysselsettingen er i jord- og skogbruk, mot 2,2 prosent på landsbasis. Kambrosilurbygdene på Hedmarken, Toten og Hadeland har store sammenhengende jordbruksområder på næringsrik morene. Store og lettdrevne jordbruksarealer finnes også på Glommas elveslette i Solør og Odal. Også i dalbygdene i Østerdalen, Gudbrandsdalen og Valdres er jordbruket viktig. I Mjøsbygdene og Solør dominerer korn kombinert med kraftforbasert kjøttproduksjon (svin, fjørfe), mens dalbygdene er innrettet mot storfe og sauehold. Sandjorda på Glommas elveslette har spesielle forutsetninger for potetdyrking, og Grue og Åsnes er landets to største potetkommuner. Østre Toten er den kommunen i landet med størst grønnsakareal. Ringsaker er totalt sett landets største landbrukskommune med en svært allsidig produksjon.

Innlandet er også Norges største skogbruksfylke. Hele 40 prosent av avvirkningen i norske skoger skjer i Innlandet. 71 prosent av avvirkningen er gran. De største skogbrukskommunene, målt etter avvirkning, er Elverum, Kongsvinger, Åsnes, Trysil, Ringsaker og Gjøvik.

Innlandets industrielle tyngdepunkt ligger på Raufoss-Gjøvik. Største enkeltbedrift er våpenprodusenten Nammo på Raufoss. Et annet industrielt sentrum er Moelv-Brumunddal, med Moelven Industrier som største enkeltbedrift og for øvrig med sterk vekt på næringsmiddelindustri. Her og i industrien i Innlandet for øvrig er produksjonen i stor grad basert på videreforedling av råvarer fra jord- og skogbruk. 9,3 prosent av sysselsettingen i Innlandet er i industri og utvinning (2018), mot 9,6 prosent for landet som helhet.

I Innlandet fylke er det størst turisttrafikk i Gudbrandsdalen med Lillehammer, men også betydelig trafikk i Valdres. Trafikken er noenlunde jevnt fordelt gjennom året, men vintersesongen er den tradisjonelt viktigste. Det er bygd mange vinterturistanlegg med skiløyper, skiheiser og skibakker, ikke minst i forbindelse med Lillehammer-OL i 1994.

I Sjusjøen-området finnes en av landets mest omfattende hyttebebyggelser. Fra 1980-årene av har turismen, særlig i vinterhalvåret, vært i betydelig utbygging i Trysil. Innlandet er landets største hyttefylke med 84 716 fritidsboliger (2019).

I tillegg til fjellområdene fins en rekke andre turistattraksjoner i Innlandet, som de olympiske anleggene i Lillehammer, Øyer, Ringebu, Hamar og Gjøvik. Hunderfossen familiepark er en av landet største.

Samferdselen i Innlandet følger hoveddalene, der også tyngden av bosetningen finnes. Mest gjennomgangstrafikk har Gudbrandsdalen. Her går den viktigste forbindelsen mellom Oslo-området og det nordafjelske Norge, E6. Den andre hovedgjennomfartsåren, Østerdalen, betjenes av riksveg 3. E16 er viktigste forbindelse Sverige–Gardermoen–Bergen, og går gjennom Valdres over Filefjell. E136 går fra E6 ved Dombås til Romsdal. Riksveg 4 er hovedforbindelsen mellom Oslo og Hadeland og Gjøvik.

Gjøvikbanen Oslo–Gjøvik kommer fra Oslo gjennom Nordmarka over Hadeland og Toten. Dovrebanen går over Hamar, langs østsiden av Mjøsa, gjennom Gudbrandsdalen over Dombås, hvor den fortsetter over Dovrefjell til Trondheim. Fra Dombås går Raumabanen til Åndalsnes. Fra Hamar går Rørosbanen over Elverum og Østerdalen til Røros og Trondheim. Mellomriksbanen Oslo–Stockholm passerer Innlandet gjennom Odalen, Kongsvinger og Eidskog. Solørbanen mellom Kongsvinger og Elverum fører bare gods. Av Innlandets jernbaner er Dovrebanen, Gjøvikbanen og Kongsvingerbanen elektrifisert.

Innsjøfarten hadde betydning på slutten av 1800-tallet, og det var ruter på flere sjøer. Viktig for turisttrafikken nå er Skibladner på Mjøsa og båtrutene på Femunden og på Bygdin og Gjende i Jotunheimen. Det er bilferge over Randsfjorden mellom Horn og Tangen, Norges eneste bilferge på innsjø.