I Norge fantes det et aristokrati av høvdinger, jarler og konger allerede før Harald Hårfagres tid. Men en adel i egentlig forstand oppstod først i middelalderen, da medlemmer av de gamle høvding- og herseættene gikk i kongens tjeneste som lendmenn og hirdmenn. Lendmennene samlet store eiendommer og vant atskillig politisk makt, særlig under borgerkrigene omkring midten av 1100-tallet. Under kong Sverre kom til dels nye menn og ætter i forgrunnen, idet kongen sikret sin makt ved å tilsette sine egne menn i de viktigste stillingene (sysselmenn).
På 1200-tallet ble den norske adelen en embetsadel i kongelig tjeneste, med utgangspunkt i hirden. Denne adelen oppnådde fritak for leidangsplikt og andre særretter, som snart ble arvelige. Til gjengjeld måtte den gjøre krigstjeneste i full rustning og delvis til hest. Gjennom hirdmøtet, riksmøtet og især gjennom riksrådet, som lendmennene var selvskrevne medlemmer av, fikk adelen innflytelse på riksstyret. I 1277 innførte Magnus Lagabøte en form for riddervesen med europeiske titler for lendmennene (baroner) og for skutilsveinene (riddere). Begge disse gruppene fikk tiltalen herre (latin dominus). De lavere hirdklassene (hirdmenn, gjester og kjertesveiner) og adelens og geistlighetens leidangsfri tjenere dannet til sammen en lavere adel, som til dels kaltes sveinar á vápn, «gutter med våpen» (latin armigeri).
I 1308 avskaffet Håkon 5 lendmannsverdigheten, men adelen viste seg ennå sterk nok under de første årene av unionen med Sverige til gjentatte ganger å tvinge den felles kongen til å gjøre innrømmelser til Norges fordel.
Den økonomiske tilbakegangen som fulgte etter svartedauden (1349–1350) virket imidlertid oppløsende på aristokratiet. Lavadelen sank ned i bondestand, og de høyadelige ættene, som forsøkte å holde seg oppe ved innbyrdes giftermål, døde ut etter hvert. Omkring år 1300 regner en at det var 300 adelsætter i Norge, mens det omkring år 1600 bare var 50. Arvedøtrene ble gift med svenske, danske eller dansk-tyske adelsmenn. Denne utviklingen fortsatte frem til reformasjonstiden og endte med at den norske høyadelen forsvant.
På 1500-tallet og første del av 1600-tallet utviklet det seg imidlertid en ny adelig stand, den såkalte dansk-norske, hvis fornemste ætter stammet blant annet fra de fem døtrene til Niels Henriksson og fru Ingerd til Austrått i deres ekteskap med danske adelsmenn, og fra andre slekter, som for eksempel Galle og Sudreimsætten. De øvrige slektene i denne nye adelen var dels norske lavadelige slekter fra middelalderen, som fortsatt hevdet sin adelige verdighet, dels innflyttere.
I tiden fra reformasjonen til innføringen av eneveldet i 1660 opptrådte denne adelen på herredager og stendermøter som riksstand og oppnådde betydelige særretter, blant annet skattefrihet ikke bare for seg selv og sine setegårder, men også for sine ukedagsbønder. I begynnelsen av 1600-tallet eide adelen en åttendedel av landskylden i Norge. Etter at eneveldet var innført sank den oftest ned i fattigdom og døde ut.
Mange familier, til dels også borgerlige, ble opphøyd til eller bekreftet som adelige under eneveldet. Det skjedde dels ved at kongen delte ut titler som geheimeråd eller etatsråd (rangadel), eller han foretok nyadlinger og/eller fornyelse av adelskap ved adelsbrev. Det nye adelskapet ble markert ved at kongen lot folk sette de eller von foran navnet (for eksempel de Vibe, von Krogh), eller ga dem navn som det stod mer glans av: Rosenheim, von Munthe af Morgenstierne, Tordenskiold, Lilien-, Weren-, Løven- og en rekke andre -skiold. Det markerte ingen juridiske særretter, men ga familien et fornemt preg.
I 1671 ble det også opprettet en lensadel med både tittel (greve, baron), gods og embetsmyndighet (se adelsprivilegier). Denne adelen fikk imidlertid bare to grevskap (Jarlsberg og Larvik) og et baroni (Rosendal) i Norge. Dessuten fikk to italienske adelsmenn tidlig på 1700-tallet markititler etter norske landskap (Lister, Mandal). Grevskapet Larvik (Laurvig), som var opprettet for kong Christian 5s halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve, skulle regnes som det fornemste grevskap i Danmark-Norge.
Grunnloven av 1814 (§ 23) bestemte at ingen personlige, eller blandede, arvelige forrettigheter «maa tilstaaes Nogen for Eftertiden» og forbød (§ 108) opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser. I 1821 vedtok Stortinget mot kongens ønske en lov som endelig opphevet alle adelige titler og privilegier, bare med det forbehold at enkelte adelsrettigheter først skulle falle bort når de som på den tiden satt med slike rettigheter var døde. Adelstitlene kunne også beholdes av de daværende innehaverne og de av deres barn som var født før loven trådte i kraft. Den siste mann som hadde rett til å bære en norsk adelstittel var baron Harald Wedel-Jarlsberg (1811–1897). Norske adelsmenn har imidlertid beholdt sine danske adelskap.
Kommentarer (15)
skrev Hans Cappelen
svarte Jon Gunnar Arntzen
svarte Hans Cappelen
skrev Axel Scheel
svarte Jon Gunnar Arntzen
svarte Hans Cappelen
skrev Axel Scheel
svarte Hans Cappelen
skrev Axel Scheel
skrev Axel Scheel
skrev Axel Scheel
skrev Marte Ericsson Ryste
skrev Axel Scheel
skrev Terje Bratberg
Rett opp tabellen! En marki har rang under en fyrste.
svarte Jon Gunnar Arntzen
Takk for korreksjonen! Tabellen er nå rettet opp.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.