Thor Heyerdahl

Det begynte med den dramatiske Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947, da Heyerdahl sammen med fire andre nordmenn (Knut Haugland, Erik Hesselberg, Torstein Raaby og Herman Watzinger) og svensken Bengt Danielsson seilte på en balsaflåte fra Callao i Peru til Tuamotuøyene i Polynesia – en strekning på cirka 8000 kilometer, som ble tilbakelagt i løpet av 101 dager. Flåten var bygd som det Heyerdahl mente var en kopi av inkaenes balsaflåter, og navnet var hentet fra en mulig prekolumbisk solgud.

Boken om Kon-Tiki-ekspedisjonen er oversatt til rundt 70 språk og solgt i mer enn 20 millioner eksemplarer. Filmen Kon-Tiki fra 1950 vant Oscar-prisen for beste dokumentarfilm i 1951. Etter ekspedisjonen ble flåten først sendt på turné gjennom Europa og deretter fraktet til Bygdøy i Oslo, der den fikk plass som hovedattraksjon i Kon-Tiki Museet (åpnet i 1949).

En spillefilm ble laget om Kon-Tiki-ekspedisjonen i 2012.

I 1969 og 1970 ledet Heyerdahl Ra I- og Ra II-ekspedisjonene, hvor han med et internasjonalt mannskap om bord viste at sivbåter bygd etter gammel egyptisk modell kunne seile mer enn 6000 kilometer over Atlanterhavet, fra Marokko til Karibia. Mannskapet på Ra I måtte plukkes opp og ekspedisjonen avbrytes da båten holdt på å synke utenfor Barbados, men etter å ha gjort noen konstruksjonsmessige endringer, lyktes Heyerdahl i sitt andre forsøk, da Ra II krysset Atlanterhavet i perioden 17. mai–12. juni 1970. Ra II ble etter ekspedisjonen utstilt i en avdeling av Kon-Tiki Museet.

I 1977 la Heyerdahl ut på en ferd med sivbåten Tigris fra Irak østover gjennom Persiabukta til Karachi i Pakistan, og deretter sørvestover mot Det arabiske hav. Formålet med ekspedisjonen var å kaste lys over det handels- og kultursamkvem som hadde eksistert fra omkring 3000 fvt. mellom Mesopotamia og andre kultursentre ved Persiabukta, bysamfunnene i Indusdalen i det nåværende Pakistan og oldtidslandet Punt i det nordøstlige Afrika. Målet for ferden var egentlig Massawa i Eritrea, men på grunn av krigstilstanden som rådde på Afrikas horn, måtte båten gå til Djibouti, den eneste havnen som var åpen. Der ble båten brent i protest mot krigen.

Skal man forstå Heyerdahls faglige argumentasjon, må man se på de teoretiske premisser han la for tolkningen av sitt materiale. Heyerdahl hentet sin teoretiske inspirasjon fra diffusjonismen, en forskningstradisjon som var dominerende på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, som hevdet at det er usannsynlig at spesielle oppfinnelser har oppstått mer enn én gang i menneskehetens historie. Den andre dominerende kulturhistoriske forskningstradisjonen på den tid, evolusjonismen, tolket forhistorien ut fra antakelsen om at verden var inndelt i ulike samfunn, som uavhengig av hverandre kunne gjennomgå en temmelig lik utviklingsprosess.

Diffusjonistene mente at når det i et samfunn kunne spores forandring og utvikling, måtte denne ha kommet utenfra, gjennom handel, migrasjon og erobring. Hovedproblemet ble å finne ut hvor kulturtrekkene oppstod. Den engelske anatomen Grafton Elliot Smith hevdet at deres opprinnelsessted var Det gamle Egypt, og at de derfra ble spredt til alle verdensdeler. Felles for de ekstreme diffusjonistene var troen på at mennesker av naturen er primitive og at de vil falle tilbake til det «ville stadium» hvis ikke de herskende klassene hindrer dem.

Heyerdahls kulturhistoriske hypoteser bygger på en diffusjonistisk tankegang. Best kjent er hypotesen om at Polynesia ble befolket fra Amerika. Et nøkkelelement i hypotesen er påstanden om at kjempestatuene og andre kulturtrekk på Påskeøya viser så slående likheter med arkeologisk materiale man finner i Peru og Bolivia, at tanken om et annet opprinnelsessted er utenkelig. Teorien var ikke ny. Allerede i 1803 hadde den spanske misjonæren Joaquín de Zuniga (1760–1818) fremsatt denne hypotesen, begrunnet i at både vind og strøm ville drive farkoster fra Amerika vestover mot stillehavsøyene, og at seiling mot Polynesia fra Asia derfor ville kreve en mer avansert sjøfartsteknologi enn den de første spanske oppdagelsesreisende hadde på 1500-tallet. Den svenske vitenskapsmannen Erland Nordenskjöld (1877–1932), som var spesialist på Amerikas forhistorie, mente også at vind og strøm sannsynliggjør en spredning fra Amerika til Polynesia i stedet for fra Midtøsten til India og derfra til Indonesia og Polynesia. Når det gjaldt likheten mellom statuene på Påskeøya og dem som fantes i Bolivia, var den allerede i 1870 blitt påpekt av Clemens Markham (1830–1916) under et møte i Royal Society i London.

Etter sine tidlige etnografiske og arkeologiske studier blant de amerikanske urfolkene i British Columbia og på Marquesas-øyene, kom Heyerdahl også frem til at sivilisasjonens spredningsretning var fra Amerika til Polynesia. Denne hypotesen fikk liten tilslutning i forskningsmiljøene, og det ble hevdet at balsaflåten ikke ville kunne holde seg flytende flere tusen kilometer. For å bevise at dette faktisk var mulig, la Heyerdahl ut på sin berømte Kon-Tiki-ferd.

Ved senere forsøk har andre eventyrere lyktes i å seile fra Peru til Marquesas, men visstnok ikke til Påskeøya. Også i dag er flertallet av forskere uenige med Heyerdahl. Når det gjelder selve bruken av en balsaflåte med seil, har det vært hevdet at forhistoriske peruvianere padlet på kysten av Sør-Amerika på små flåter av tre sammenbundne tømmerstokker eller i små sivbåter, mens Heyerdahl hevdet at beretninger fra de spanske conquistadorer omtaler møtet med en hel flotilje av seilflåter med inka-soldater da de nærmet seg kysten av Peru.

Når folk på stillehavsøyene taler polynesiske språk, forklarte Heyerdahl det med at polynesiske sjøfarere fra Sørøst-Asia en gang i fortiden hadde seilt med Japan-strømmen via det nordligste Stillehav og det nordvestlige Amerika, og at de derfra fulgte Humboldtstrømmen og passatvinden tilbake mot vest, hvor de via Hawaii nådde stillehavsøyene fra Amerika, og ikke fra Asia. Men da de kom dit, fant de at disse øyene allerede var befolket av mennesker med en annen kulturell bakgrunn, nemlig hvite kaukasoide mennesker som i en fjern fortid hadde kommet fra Nord-Afrika til Sør-Amerika, hvor de etter å ha «sivilisert» urbefolkningen seilte videre mot vest og befolket stillehavsøyene på 400-tallet evt. Det var disse «hvite indianerne» som polynesierne fra Nord-Amerika møtte da de en gang mellom 1100 og 1300 nådde stillehavsøyene, og det var fra dem polynesierne lærte sivilisasjon og dyrking av flere søramerikanske planteslag, før de selv tok makten.

Gjennom sine utgravninger på Galápagos forsøkte Heyerdahl å underbygge sitt argument om at søramerikanske urfolk faktisk var i stand til å seile over lange havstrekninger. (Galápagos ligger 1000 kilometer fra Ecuadors kyst). Galápagos-funnene bestod for det meste av noen tusen potteskår, hvorav ekspedisjonen anslo at cirka 400 var fra amerikanske urfolk og eldre enn de spanske oppdagelsene. Selv om disse skårene typologisk kan karakteriseres som urfolks, var de på funnstedene blandet sammen med europeiske krukkeskår etterlatt av spanske sjøfarere, slik at det er vanskelig å avgjøre om det var spanjolene som brakte urfolkskrukkene med seg fra fastlandet, eller om de var brakt dit tidligere.

Heyerdahls viktigste arkeologiske materiale er imidlertid utgravningene på Påskeøya, og de vil bli stående som en milepæl i utforskningen av Polynesias forhistorie. På grunnlag av utgravninger av de såkalte ahu (plattformer) delte Heyerdahl og Skjølsvold Påskeøyas kulturhistorie inn i tre faser: Tidlig periode (400–1100 evt.), mellomperiode (1100–1680) og sen periode (1680–1868). Den tidlige periode er karakterisert av bygging av plattformer. Denne perioden knyttes til den første bosetting av hvite, søramerikanske soldyrkere og varte inntil disse forlot øya mot slutten av perioden. Øya ble så i begynnelsen av mellomperioden igjen bosatt fra Sør-Amerika, av folk som brakte med seg fuglemann-kulten og forfedrekultus representert ved bygging av de store statuene (moai). Senere i mellomperioden ankom polynesierne fra Nord-Amerika. Den sene periode er karakterisert ved forfall og ødeleggelse av statuene.

Heyerdahls utgravninger på Påskeøya stimulerte til videre utgravninger, som har ført til en viss revurdering av Heyerdahls og Skjølsvolds periodisering, i den forstand at man nå ser materialet fra tidlig periode og mellomperiode som uttrykk for en klar kontinuitet i kulturhistorisk utvikling, heller enn som uttrykk for ny innvandring. I dag er det dominerende arkeologiske syn at både ahu-komplekset og moai-statuene er videreutviklet fra fenomener som allerede fantes i andre deler av Polynesia, og som ikke er brakt fra Sør-Amerika. Et karakteristisk trekk i den senere perioden på Påskeøya er steinrelieffer med det såkalte fuglemann-motivet, som Heyerdahl knyttet til funn av lignende steinrelieffer i Sør-Amerika. Andre forskere har imidlertid påvist at dette motivet er vidt fordelt over hele Polynesia.

På arkeologisk grunnlag står Heyerdahls teorier i dag svakt i internasjonal forskning. Med oppdagelsen av mitokondrielt DNA (genmateriale som bare overføres gjennom kvinner) fikk forskerne et nytt hjelpemiddel til å spore forhistoriske migrasjoner. På grunnlag av studier av fordelingen av varianter av mitokondrielt DNA i Asia, Polynesia og Amerika hevder genforskere at det nå er helt klart at polynesierne opprinnelig kom fra Kina eller Taiwan. Mens genetisk materiale fra den overveiende del av amerikanske urfolk tyder på slektskap med sibirske folkegrupper, finner man blant amerikanske urfolk på stillehavskysten fra Vancouver til Chile genetiske spor som knytter dem til befolkninger i Sør-Kina. Derav kan man slutte at de nedstammer fra den samme befolkning som polynesierne utløp fra for 10 000–15 000 år siden.

Hvor avansert polynesiernes maritime teknologi er, ble demonstrert i 1976 da et mannskap fra Hawaii med navigatør fra Mikronesia seilte den store polynesiske dobbeltkanoen Hokule’a fra Hawaii til Tahiti ved å navigere etter stjerneposisjoner og bølgemønstre. Senere har lignende kanoer krysset mellom flere fjerntliggende stillehavsøyer; deriblant også fra Marquesas til Påskeøya.

Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale (for eksempel monumentale byggverk og skulpturer eller skriftspråk og andre iøynefallende symbolske uttrykksformer) som vitner om sivilisasjon, må dette være innført av folk som nedstammet fra de høye, hvite, skjeggete mennesker som for rundt 5000 år siden «oppfant kultur».

For Heyerdahl var det innlysende at skip må ha spilt en avgjørende rolle for kulturspredningen over store havstrekninger. Sivbåter finner man fremdeles på vidt forskjellige steder, for eksempel ved Tanasjøen i Etiopia, Tsjadsjøen i Tsjad, ved Tigris’ nedre løp i Irak, ved Titicacasjøen og ved stillehavskysten i Peru og på Påskeøya. Samtidig påpekte Heyerdahl at billedlige fremstillinger fra Egypt, Mesopotamia og India viser at sivbåter også var i bruk i den gamle verdens sivilisasjoner. Selv om disse båtene varierer enormt i størrelse, er det mange likhetspunkter i konstruksjonen, for eksempel er sivet bundet sammen i bunter som går sammen i en spiss oppreist baug, mens de i akterstavnen er kuttet tvert av i en stump ende eller har en spiss oppreist stavn. Om disse likheter skyldes diffusjon eller om det følger av at dette er den åpenbart funksjonelle måten å bygge båter på hvis man bruker siv, er omstridt.

Heyerdahl viste gjennom Ra-ekspedisjonene at det faktisk var mulig for sivbåter å holde seg flytende lenge nok til å krysse Atlanterhavet. Spørsmålet er igjen om de gamle egyptere faktisk gjorde det. Skulle man ikke da forvente å finne flere vitnesbyrd om dette enn de høyst flertydige indianske mytene om fredsæle hvite, blåøyde herskere? Verken språklig eller genetisk materiale fra Sør-Amerika tyder på påvirkning fra Egypt, og heller ikke arkeologisk materiale som skriftspråk og pyramider er av en slik karakter at det kan begrunne innvandring fra den gamle verden. Gjennom utgravninger av pyramidelignende konstruksjoner på Kanariøyene søkte Heyerdahl etter materiale som kunne vise en sammenheng mellom den før-spanske berbisktalende guanche-befolkningen på disse øyene og de prekolumbiske sivilisasjoner i Sør-Amerika.

Hypotesen om egyptisk innvandring til Amerika har liten støtte. Enkelte forskere hevder imidlertid at det finnes skjelettmateriale i Amerika som kan tyde på at det for om lag 10 000 år siden kan ha skjedd en langsom ekspansjon fra Vest-Europa langs Nord-Atlanterens is av folk som, i en økologisk tilpasning basert på utnyttelse av sjøens ressurser, nådde Grønland og Amerika. Det er blitt antydet at det blant enkelte amerikanske urfolk kan være en genetisk tilknytning til den baskiske befolkningen i Spania.

Ideen om sivbåtenes betydning i kulturspredningen førte Heyerdahl videre i sin reise med Tigris, hvor han i fem måneder krysset mellom arabiske og asiatiske havner fra Pakistan til Afrikas horn. At det har vært utstrakt sjøverts kontakt mellom Indus-sivilisasjonen, Mesopotamia og sannsynligvis også Egypt har lenge vært klart, men de fleste forskere heller nok til at båter av tre spilte en større rolle for denne kontakten enn båter av siv.

Heyerdahl dro til Maldivene i 1982 etter at han hadde fått tilsendt et fotografi av en steinstatue som hadde likhetstrekk med statuene på Påskeøya. Han fant at det kunne være noe å se nærmere på og startet utgravinger på øygruppen året etter. Selv hevdet han at ingen arkeologer hadde funnet det bryet verdt å lete etter arkeologiske levninger på Maldivene. Allerede i 1922 foretok imidlertid den britiske arkeologen Harry Charles Purvis Bell (1851–1937) arkeologiske registreringer og utgravinger på Maldivene. Hans funn ble publisert i 1940, og han beskriver i detalj materiale (for eksempel stupaer, munkeklostre, skulpturer av Buddha, buddhistiske demoner og Bodhisattva-figurer, brønner og buddhistiske relikviebeholdere) fra flere av funnstedene (blant annet Gan) som Heyerdahls ekspedisjon gjenfant i 1983–1984.

Heyerdahls bok om Maldivene er karakteristisk for hans fremstillingsmåte: Han presenterte først et mysterium – boken bærer da også tittelen Mysteriet Maldivene – deretter fulgte teorien som skulle forklare mysteriet. Til slutt tolket han funnene slik at de passet inn i teorien. At han i svært liten grad støttet seg på bidrag fra andre forskere, var en medvirkende årsak til den skepsis han møtte i vitenskapelige miljøer.

Heyerdahl hevdet at de utseendemessige forskjellene som finnes i befolkningen på Maldivene, må stamme fra innvandring før islamiseringen i 1153, fordi øygruppen etter det var lukket for genetisk innflytelse utenfra. Det synes imidlertid klart at det også etter 1153 har vært kontakt med folk som genetisk sett varierer. Flere av de muslimske sultaner på øyene kom fra den arabiske verden, likeledes mange av de religiøse dommerne. Portugiserne hadde handelsstasjon på Malé fra 1517 og styrte øygruppen i årene 1558–1573, og fra 1880-årene til 1950-årene dominerte Borah-muslimer fra Gujarat handelen på Maldivene. Det ville være helt utenkelig at denne kontakten ikke har etterlatt seg genetiske spor.

Heyerdahls raskt trukne konklusjoner ble også møtt med innvendinger i arkeologiske kretser. Han visste hva han lette etter, og fant det, ifølge samtidige vitenskapsmenn, fordi han stilte seg for lite kritisk til det han så. Når han fant skulpturelle uttrykk som kan sees som bilder av solen, tok han dette som uttrykk for soltilbedelse, som han så knyttet til Egypt. Solsymbolisme finnes imidlertid blant de fleste folk, så vel blant «naturfolk» som blant «kulturfolk».

I stedet for å søke sin fortolkning i koblinger til Egypts solsymbolikk, Mesopotamias ziggurater og Indus-sivilisasjonens skrifttegn, burde Heyerdahl ifølge opponentene ha rettet blikket mot den umiddelbare nærhet, nemlig Sri Lanka, hvor folket snakker et språk nært beslektet med Maldive-språket devehi, hvor man finner så godt som identiske arkeologiske uttrykksformer, og hvor man vet at det var et buddhistisk maktsenter for rundt 1500–2000 år siden. Da ville han ha sett det som fremgår av rapporten fra hans egen ekspedisjons arkeolog, Arne Skjølsvold, nemlig at de tidligste C-14-dateringer ikke går lenger tilbake enn tidligst til 500 evt., og at det arkeologiske materialet – slik Bell hadde påpekt 70 år tidligere – kan knyttes til den buddhistiske sivilisasjonen på Sri Lanka.

Heyerdahl kan imidlertid få rett i hypotesen om kontakt med Indus-sivilisasjonen. Det er på Maldivene man finner de mest ettertraktede kauriskjell, og vi vet fra Ibn Batutas beskrivelser fra 1300-tallet at kontroll over handelen med kauriskjell var av fundamental betydning for Maldivenes økonomi og politiske system. Vi vet også at kauriskjell var viktige for 4000 år siden både i Indus-sivilisasjonen og i Shang-sivilisasjonen i Kina.

I 1999 kom Heyerdahls bok Ingen grenser, hvor han presenterte en teori om at den norrøne mytologiens Åsgard lå i svartehavsområdet og at Odin var en høvding fra folkevandringstiden. Dette var en teori som satte sinnene i kok og fikk debatten omkring Heyerdahls seriøsitet som forsker til å blusse opp igjen. Denne gangen kjente hans fantasifulle visjoner overhodet ingen grenser, ble det hevdet.

Før cirka 1982 var det et akseptert dogme i skandinavisk arkeologi at det bare hadde vært én innvandring til Norge. Heyerdahl hadde helt rett i at det har vært flere slike. Viktigst i denne sammenheng er indoeuropeiske folkevandringer. Arkeologisk og språklig materiale gir grunnlag for å spore disse migrasjonene tilbake til omkring år 5000 fvt.; de hadde med all sannsynlighet sitt utspring i steppeområdene mellom Svartehavet og Altajfjellene, og de berørte folkene spredte seg over de følgende årtusener sørøstover mot India og nordvestover mot Europa. Heyerdahl var opptatt av den individuelle hersker som førte våre forfedre fra svartehavsområdet til Skandinavia. Denne herskeren fant han i Snorres beretning om Odin, og han tidfestet den ganske presist til begynnelsen av vår tidsregning, det vil si et par tusen år etter at de første indoeuropeerne innvandret til Skandinavia.

For å bygge opp om en slik fortolkning burde Heyerdahl ha plassert sin «Odin» i forhold til den etno-politiske situasjon som karakteriserte steppeområdene, nemlig rivalisering mellom ulike grupper av indoeuropeiske steppenomader (skytere, sarmater, alaner og flere). At det i denne turbulente perioden også kunne være høvdinger som søkte ut av området mot Skandinavia, kan man ikke utelukke, men hvorfor hestenomader skulle finne på å seile opp de russiske elvene i skinnbåter, er vanskelig å forstå. Heyerdahl forsøkte å forbinde ord fra Snorres kongesagaer med ord fra Midtøsten, Kaukasus og svartehavsområdet helt uten å ta i betraktning Georges Dumézils sammenlignende studier av indoeuropeisk mytologi eller å benytte seg av et av verdens fremste forskningsmiljøer på kaukasiske språk, nemlig det som finnes ved Universitetet i Oslo.

Heyerdahls spesifikke kulturhistoriske hypoteser har ikke særlig tilslutning i dagens forskningsmiljøer, noe som avspeiles i at hans studier er så godt som fraværende i pensumlister på universitetsnivå. Dette innebærer ikke at man kan fraskrive hans innsats enhver vitenskapelig betydning. For det første er det viktig å understreke betydningen av hans allmenne budskap, nemlig at kulturhistorien på vesentlige punkter har blitt formet av sjøverts handel og migrasjon.

Heyerdahl fremsatte disse tankene i en tid da antropologien var dominert av strukturfunksjonalistiske perspektiver, som så på samfunn som et organismelignende fenomen og fokuserte på å avdekke funksjonelle sammenhenger innenfor isolerte sosiale enheter. Litt senere ble arkeologien dominert av den såkalte prosessuelle skole, som i likhet med 1800-tallets misforståtte evolusjonisme så alle forandringer over tid som resultat av isolert indre utvikling.

Dogmatisme finner man derfor også i mange forskeres reaksjoner på Heyerdahls teorier. Når hans visjoner har liten faglig tilslutning i dag, skyldes det ikke minst nytt materiale og ny innsikt som er fremkommet ved den forskningsinnsats hans teorier har stimulert andre til å gå videre med, en forskningsinnsats som han ofte selv finansierte, og som resulterte i faglige arbeider av høy kvalitet.

• På jakt etter paradiset: Et år på en sydhavsø (1938) (ny utgave Fatu-Hiva, 1974)
• Kon-Tiki-ekspedisjonen (1948)
• American Indians in the Pacific – the Theory behind the Kon-Tiki Expedition (1952)
• Archaeological Evidence of Pre-Spanish Visitors to the Galapagos Islands (sammen med Arne Skjølsvold), Memoir of the Society for American Archaeology 12, Salt Lake City (1956)
• Aku-Aku. Påskeøyas hemmelighet (1957)
• Reports of the Norwegian Archaeological Expedition to Easter Island and the East Pacific (red. sammen med Edwin Nelson Ferdon jr.), to bind (1961–1965)
• Ra (1970)
• The Art of Easter Island, London/New York (1975)
• Early Man and the Ocean: The Beginning of Navigation and Seaborn Civilizations (1978)
• Tigris. På leting etter begynnelsen (1979)
• Mysteriet Maldivene (1986)
• Påskeøya: En gåte blir løst (1989)
• Thor Heyerdahl: Eventyret og livsverket (sammen med Christopher Ralling) (1989)
• The Kon-Tiki Man (sammen med Christopher Ralling), London (1990)
• Grønn var Jorden på den syvende dag (1991)
• Skjebnemøte vest for havet: De beseiredes historie (1992)
• Pyramidene i Túcume (1993)
• I Adams fotspor: En erindringsreise (1998)
• Ingen grenser (sammen med Per Lillieström) (1999)
• Jakten på Odin (sammen med Per Lillieström) (2001)

• Kon-Tiki-ekspedisjonen (1950)
• Galapagos (1955)
• Aku-Aku (1957)
• Ra-ekspedisjonen (1971)
• Tigris-ekspedisjonen (1980)
• Mysteriet Maldivene (1983)
• Påskeøya (1987)