Utover på 1970- og 1980-tallet forsvant mye av optimismen som hadde preget de første tiårene etter selvstendighet. På tross av at det var tatt opp store utenlandslån uteble mye av den forventede utviklingen. Politisk uro og korrupsjon preget mange land, og i flere hadde militæret tatt makten.
Flere steder på kontinentet pågikk også langvarige og kostbare kriger. Kontinentets grenser, streket opp av kolonimaktene under Berlinkonferansen i 1884–1885 lå fast, men dette ga opphav til en rekke konflikter som truet med å dra noen av kontinentets største land i stykker. I Sudan brøt det ut et opprør alt før selvstendigheten i 1956. Offiserer fra de søndre delene av landet fryktet at eliter fra nord ville dominere det nye landet. Med ett opphold, mellom 1973 og 1984, varte den sudanske borgerkrigen fra 1955 til 2005.
I Nigeria brøt det ut et opprør for selvstendighet i den østlige delen av landet, i Biafra. Biafrakrigen varte fra 1967 til 1970, og var en av de første store separatistkrigene på kontinentet. I det sentrale Afrika brøt det ut flere konflikter i kjølvannet av Kongos, som fikk navnet Zaïres, selvstendighet. Øst i landet kom det til opprør i det ressursrike Katanga, opprøret ble etterfulgt av et kupp i 1965 som brakte en offiser ved navn Mobutu Sese Seko til makten. Både Nigeria og Zaïre ble styrt av militærdiktatorer fram til 1990-tallet.
Etiopia var aldri blitt kolonisert og ble fram til 1974 styrt av keiser Haile Selassie. I 1974 hadde derimot befolkningen fått nok av hans ineffektive regime. Foranledningen for opprøret mot Selassie var en hungersnød, men snart ledet komiteer kjent som Derg an. Innad i Dergen tok Mengistu Haile Mariam kontrollen. Etter at Etiopia ble erklært som republikk i 1975, vokste imidlertid misnøyen med Dergen, ikke minst blant landets studenter. Svaret fra militærkomiteene var utrenskninger. Minst 2000 ble drept under den røde terroren og langt flere torturert. Mange etiopiere flyktet og dannet senere en frigjøringsfront. Det ble også dannet en frigjøringsfront nord i landet, som kjempet for selvstendighet for Eritrea. Sistnevnte ble selvstendig i 1991, da ble også Mengistu styrtet.
Selv om Angola fikk sin selvstendighet fra Portugal i 1975, fortsatte tre forskjellige frigjøringsbevegelser å slåss om makten. Angola ble snart en slagmark i krigen om Namibia og Sør-Afrika, da myndighetene i Angola ga geriljabevegelser fra nabolandene mulighet til å trene i og operere fra Angola. På 1980-tallet vokste det internasjonale presset på Sør-Afrika. Landet gikk også på et militært nederlag i Angola, og mot slutten av 1980-tallet ble det startet samtaler både med den namibiske frigjøringsbevegelsen Swapo og sørafrikanske ANC. I 1989 gikk Sør-Afrika med på å trekke seg ut av Namibia, mot at kubanere og sovjetere som hadde deltatt på Angolas side i krigen der, også trakk seg ut.
Etter Namibias selvstendighet lå forholdene til rette også for å få slutt på krigen i Angola, samt slutt på mindretallsstyre i Sør-Afrika. Det siste lyktes gjennom forhandlinger som førte fram til Sør-Afrikas første frie valg i 1994. I Angola vendte man imidlertid tilbake til krig etter et ikke like vellykket valg i 1992.
Også andre steder på kontinentet falt gamle regimer på denne tiden. I Somalia falt i 1991 militærdiktatoren Muhammed Siad Barre, som hadde sittet med makten siden 1969. Samme år erklærte den nordlige delen av landet, Somaliland, seg selvstendig. Resten av tiåret var Somalia i krig.
I Rwanda var det også borgerkrig, og i april 1994 initierte et presset regime et folkemord. I løpet av 100 dager ble om lag én million mennesker drept, de fleste fra folkegruppen tutsi. De ansvarlige for folkemordet flyktet inn i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo, og drev sivile fra folkegruppen hutu med seg. Dette førte igjen til uro i Kongo, og tre år etter folkemordet ble diktatoren Mobutu Sese Seko avsatt av opprørere fra øst. Dette stoppet imidlertid ikke krigen i Kongo hvor det nå hadde skjedd en fragmentering av de krigførende partene. Nye opprørere i øst hadde etter hvert støtte fra Rwanda, Burundi og Uganda, mens opprørsgeneral Laurent-Désiré Kabila, som nå hadde makten i Kinshasa hadde støtte fra Angola, Namibia, Tsjad og Zimbabwe. Også milits fra Sudan var involvert i krigen som kalles Afrikas første verdenskrig.
Også i Vest-Afrika var 1990-tallet urolig. I Liberia ble diktatoren Samuel Kanyon Doe, som selv hadde tatt makten i et kupp i 1980, styrtet i 1989. Doe ble styrtet av Charles Taylor som umiddelbart ble utfordret av Prince Johnson. Krigen varte, med et opphold mellom 1996 og 1999, fram til 2003. Taylor var også involvert i krigen i nabolandet Sierra Leone som raste i samme periode. Krigen hadde brutt ut i 1991, og varte fram til 2002
Flere av konfliktene i løpet av 1990-tallet fikk fortsette fordi de krigførende partene hadde adgang til store naturressurser. I noen tilfeller handlet krigene også om kontroll med disse ressursene. Mens krigførende parter i Angola, Liberia og Sierra Leone tjente penger på diamanter, forsynte partene i krigen i Kongo seg med mineraler som kobolt og gull. Myndighetene i Angola hadde også tilgang på olje.
Mens Afrika på 1970- og 1980-tallet ennå var preget av militærkupp og militære regimer, innførte mange land i løpet av 1990-tallet flerpartisystem. I en del land, som noen av de nevnt over, ble overgangen brutal. I andre var overgangen mer fredelig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.