Økonomi og næringsliv i Kenya

Kenya hadde en sterkere økonomi enn de fleste afrikanske land ved selvstendigheten i 1963/1964. Den økonomiske veksten fortsatte gjennom 1970-årene og gjorde landet til en suksesshistorie. 1980-årene bød derimot på økonomiske problemer, ikke minst på grunn av høy befolkningsvekst og mangel på dyrkbar jord. Politisk uro og dårlig ledelse bidro også til at veksten avtok, og til at Kenya sto overfor betydelige økonomiske utfordringer i 1990-årene. Gjennomsnittlig inntekt var lavere i 2003 enn i 1990, mens ulikheten mellom fattige og velhavende økte. I 1990-årene merket Kenya effekten av aids-epidemien, som blant annet reduserte tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. På lignende vis har koronavirus-pandemien siden 2020 hatt en negativ innvirkning på økonomien.

Det har i lang tid vært store ulikheter mellom en liten velstående overklasse og det fattige, ofte jordløse, flertallet av folket. Kenya er blant noen få land i verden med størst ulikhet mellom fattig og rik, samtidig som det er store geografiske skiller; også mellom kjønnene, med en ulikhetsindeks på 0,549 der 0 angir fullstendig likhet. I 2020 levde over 60 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen på 3,20 USD målt i internasjonale 2011-priser. Kenya har også en betydelig middelklasse med en kjøpekraft som er en forutsetning for utviklingen av den moderne sektoren av økonomien.

Fra tidlig i 1990-årene bidro politiske motsetninger i større grad enn før til økonomiske vansker, som blant annet skyldtes utbredt korrupsjon under den autoritære presidenten Daniel arap Moi (1978–2002), påtalt og kritisert av utenlandske bistandsytere og multilaterale finansinstitusjoner. Men også etter at Moi gikk av, har korrupsjon vært et betydelig problem under hans etterfølgere, Mwai Kibaki (2002–2012) og Uhuru Kenyatta siden 2013.

Kenya har en blandingsøkonomi hvor både privateide og kooperative foretak er vanlige i jordbruket, mens privat eierskap (ofte med en viss statlig deltakelse) er dominerende i handel og industri. Store private utenlandske investeringer har funnet sted, ikke minst som følge av Kenyas politiske stabilitet. Landet har fremstått som mindre attraktivt for utenlandske investeringer i 1990-årene, som følge av etniske og politiske motsetninger. Deler av landet består av tørre områder, hvor befolkningen til tider trenger nødhjelp – dels utenfra, dels fra internt kenyansk hold. Turismen har blitt en av Kenyas fremste inntektskilder. Men fra slutten av 1990-årene ble landet rammet av terrorfrykt, særlig etter bombeattentatet mot USAs ambassade i Nairobi i 1998, og dels terrorhandlinger fra al-Shabaab i Nordøst-provinsen, og i Mombasa i 2002.

Turismen er i noen grad svekket av høy kriminalitet, særlig i hovedstaden Nairobi. De fleste turistene kommer fra Storbritannia og Tyskland, men også fra Skandinavia. Det er særlig natur og eksotisk viltliv som lokker, samt badestrendene på kysten.

I 1967 etablerte Kenya, Tanzania og Uganda East African Community (EAC). Det er en tollunion og økonomisk samarbeidsorganisasjon med flere felles tjenester som utviklingsbanken East African Development Bank (EADB). Foruten Kenya omfatter EAC i dag Burundi, Rwanda, Sør-Sudan, Tanzania og Uganda med en samlet befolkning på omlag 170 millioner. EACs hovedkvarter ligger i Arusha, Tanzania.

Grunnet politiske og økonomiske motsetninger i 1970-årene, gikk EAC i oppløsning, og eiendommene ble delt mellom landene; EADB fortsatte å eksistere. Grensen mellom Kenya og Tanzania var i flere år stengt, og offisiell handel opphørte. EAC ble gjenopprettet i 2001, med vedtak om å etablere en tollunion på et senere tidspunkt. På lang sikt er ambisjonen å etablere en føderasjon.

Kenya er også medlem av Common Market for Eastern and Southern Africa (COMESA), en samarbeidsorganisasjon etablert i 1994. COMESA har i dag 21 medlemsstater som også omfatter EACs medlemmer. COMESAs sekretariat ligger i Lusaka, Zambia.

Kenya var gjennom mange år en av de største mottakerne av norsk utviklingshjelp. Bistanden til landet startet i 1965, men ble sterkt redusert da Kenya i 1990, som følge av norsk kritikk av landets brudd på menneskerettighetene, brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge. Norsk bistand til den kenyanske stat opphørte da, men ble i noen grad videreført gjennom private organisasjoner.

Jordbrukssektoren har forblitt en hjørnestein i kenyansk økonomi til tross for en fremvoksende moderne sektor. Med fiske og skogbruk, stod jordbruket tidlig på 2000-tallet for cirka 20 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI), og sysselsatte over halvparten av den yrkesaktive befolkningen. I 2017 sto jordbruket for 34,5 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og 36 prosent av sysselsettingen.

Forutsetningene for jordbruksdrift varierer sterkt fra én region til en annen. Omkring tre firedeler av landarealet består av tørre sletter som bare er egnet til beiteland for zebu-kveg, geiter, sauer og kameler. De eies for det meste av tradisjonelle fedriftsfolk (maasai, somali, boran), og gir jevnt over svært liten økonomisk avkastning. Det kommersielle husdyrholdet, som produserer kjøtt og meieriprodukter, er basert på et lite antall store kvegfarmer i høylandet, særlig i Nairobi-området. Produksjon av kjøtt og meieriprodukter er viktig både for lokalt forbruk og eksport. Nedbørforholdene begrenser åkerbruket til høylandet, området rundt Victoriasjøen og på kysten. I disse områdene er jordbruket ofte intensivt, mekanisert og med bruk av mineralgjødsel. Det er stor mangel på dyrkbar jord, men Kenya har fortsatt et betydelig potensial for kunstig vanning, anslått til vel 350 000 hektar.

De viktigste eksportavlingene er tradisjonelt sett kaffe og te, men i 1990-årene økte produksjonen og eksporten av blomster og grønnsaker. Inntektene herfra var tidlig på 2000-tallet større enn fra eksport av kaffe. Produksjon av te har også økt sterkt siden 1970-årene, og te er fra 1990-årene Kenyas blitt det viktigste eksportprodukt fra jordbruket. Kenya ble i 1990-årene verdens nest største eksportør av te (etter Sri Lanka) og den største leverandøren av te til Storbritannia. I likhet med kaffe dyrkes te i fuktigere, høyereliggende strøk. Kaffeproduksjonen sank som følge av usikre priser fra 1990-årene, og mange bønder gikk over til andre vekster. En del fjernet også kaffebuskene, selv om dette var forbudt ved lov. De høyereliggende strøkene er også velegnet til dyrking av blomster, frukt og grønnsaker for eksport, vesentlig til Europa og Midtøsten.

Hortikultur (hagebruk) ble i løpet av 1990-årene en vesentlig inntektskilde, og passerte i 2003 både kaffe og turisme, bare forbigått av te. Kenya er den nest største eksportør av hagebruksprodukter i Afrika, etter Sør-Afrika. Produksjonen omfatter en rekke grønnsaker og frukt, samt avskårne blomster, hvorav roser utgjør en stor andel. Kenya leverer cirka 65–70 prosent av verdensproduksjonen av pyrethrum, en prestekrage som inneholder et naturlig giftstoff som blant annet brukes i insektmidler.

På plantasjer i kystregionen dyrkes sisal, men markedet for dette produktet har vært sviktende, og produksjonen synkende. Andre salgsavlinger er bomull og sukkerrør, og det er i senere år satset på dyrking av cashew- og macadamia-nøtter for eksport. Det aller meste av den dyrkbare jorden benyttes til produksjon for selvforsyning og det lokale marked. Til eget bruk dyrkes særlig mais, bønner, maniok og søtpoteter, samt en del hvete og bygg. Kenya er stort sett selvforsynt med matkorn og andre basismatvarer, samt med tobakk.

Sanking av brensel og rydding av skog for jordbruksformål har redusert den opprinnelige skogvegetasjonen betraktelig. Den store avvirkningen har gitt store erosjonsproblemer, men det foregår en betydelig nyplanting. Dette er av stor betydning for å begrense de negative virkningene av klimaendringer.

Havfisket har svært begrenset betydning, med forholdsvis små forekomster utenfor kysten, men ferskvannsfisket i Victoriasjøen og Turkanasjøen gir forholdsvis gode fangster. Fiskerinæringen hemmes imidlertid av at fisk ikke er en del av det tradisjonelle kostholdet hos mange av landets innbyggere.

Kenya har forekomster av en rekke mineraler, men bare få av dem har kommersiell betydning. Det utvinnes noe fluss-spat og natriumkarbonat (soda), samt salt, kalkstein, titan og gull. Det utvinnes også rubiner, og det er påvist flere forekomster av halvedelstener, derunder tsavoritt, funnet i Tsavo, sør i landet. Det er påvist forekomster av blant annet krom, nikkel og kopper. Oljeleting utenfor kysten og i Tanaelvens dalføre begynte på 1950-tallet, men først etter 2012 ble det påvist flere forekomster av råolje og naturgass av økonomisk betydning. Oljereservene i Kenya er betydelige, men senere har det har vist seg at bare en mindre del av ressursene er økonomisk drivverdige.

Kenya er det mest industrialiserte landet i Øst-Afrika. Industrisektoren (inkludert bygge- og anleggsvirksomhet) vokste sterkt fra selvstendigheten frem til 1980-årene, hvoretter den stagnerte, blant annet grunnet usikker tilgang på elektrisitet og innførsel av billigere produkter. Sektoren stod i 2017 for cirka 18 prosent av BNP.

Industrien ble bygd opp vesentlig for produksjon av forbruksvarer til det lokale markedet, som erstatning for import. Senere ble det satset på produksjon også for eksport, særlig til det sørøstlige Afrika. Næringsmiddelindustrien er tradisjonelt den viktigste bransjen, med foredling av jordbruksprodukter. Ellers produseres petroleumsprodukter (basert på foredling av importert råolje), kjemikalier, sement, papir og papirprodukter, drikkevarer, tobakk, tekstiler, klær og transportutstyr.

Kenya har hatt en betydelig tekstilindustri, men etter at den viktigste importøren, USA, innførte innførselskvoter i 1994, kollapset denne sektoren. En årsak til innføring av kvotene var at tekstiler fra Østen ble eksportert illegalt via Kenya. Størstedelen av lettindustrien er konsentrert til Nairobi, mens tungindustrien ligger i Mombasa.

Kenya har tradisjonelt sett hatt underskudd på handelssamkvemmet med utlandet, og har opparbeidet seg en stor utenlandsgjeld, delvis også som følge av kostbare prestisjeprosjekter igangsatt i 1970-årene. Den samlede offentlige gjelden (både utenlandsk og innenlandsk) utgjorde 60 prosent av BNP i 2018. Eksporten har i senere år fått større bredde, og består både av jordbruks- og industriprodukter, samtidig som turismen har generert betydelige inntekter.

Importen består ikke minst av råolje, maskiner og transportutstyr. Etter at Det østafrikanske fellesskapet (EAC) ble oppløst i 1977, avtok handelen betraktelig med nabolandene Tanzania og Uganda, men tok seg sterkt opp igjen utover i 1990-årene da samarbeidet ble gjenopptatt. Kenyas medlemskap i COMESA har også hatt en positiv betydning for landets handelsamkvem. I 2017 var Uganda Kenyas viktigste eksportmarked, fulgt av blant annet Pakistan, USA, Nederland, Storbritannia og Tanzania.

Kenya har et omfattende samferdselsnett som omfatter veier, jernbane og luftfart, samt båttrafikk så vel på kysten som i innlandet, derunder på Victoriasjøen. Hovedstammen i samferdselsnettet har fra tidlig på 1900-tallet vært jernbanen og hovedveien fra Mombasa gjennom Nairobi og over høylandet til Uganda.

Internasjonale lufthavner finnes ved Nairobi (Jomo Kenyatta International Airport) og Mombasa (Moi International Airport); samt en ny og omstridt lufthavn som i 1996 ble ferdigstilt i daværende president Daniel arap Mois hjemby Eldoret. Mombasa er den største og travleste havnebyen på østkysten av Afrika nord for Beira i Mosambik, med et oppland som omfatter hele Kenya og Uganda og mye av det nordlige Tanzania, samt deler av det østlige Kongo.

• Kenya
• Kenyas befolkning
• Kenyas geografi
• Kenyas historie
• Kenyas samtidshistorie
• Kenyas politiske system