Under München-krisen i 1938 gav forfattere fra alle retninger uttrykk for folkets protest, og under den tyske okkupasjonen ble mange av dem forfulgt og satt i konsentrasjonsleir. Flere omkom eller ble henrettet, blant andre Vladislav Vančura. Den underjordiske Gruppe 42 samlet en ny generasjon moderne kunstteoretikere, billedkunstnere og diktere, blant andre Jiří Kolář, Ivan Blatný (1910–1990), Josef Hiršal (1920-2003), Jiřina Hauková og Jan Hanč (1916–1963). Forfatterne Jaroslav Kvapil og Josef Palivec (1886–1975) og litteraturforskerne Václav Černý og Albert Pražák var blant lederne av hjemmefronten.
Etter kommunistenes maktovertagelse i 1948 fikk disse forfatterne ikke utgi mer, i likhet med katolske geistlige, ruralister, surrealister, såkalte trotskister og andre som ble idømt lange fengselsstraffer for oppdiktede forbrytelser. Záviš Kalandra ble henrettet i 1950 på grunn av sine kunstfilosofiske skrifter. All individualisme og modernisme i litteraturen ble forbudt; den påbudte sosialistiske realismen skulle tjene utelukkende politiske mål, og staten overtok forlagene og sensuren. Likevel ble litteraturen gradvis mer nyansert etter hvert som en ny generasjon gjorde seg gjeldende, blant andre Karel Ptáčník (1921–2002), Jan Otčenášek, Josef Škvorecký og Jan Procházka (1929–1971).
Litt lempeligere retningslinjer for kunsten kom i 1963. Forfattere som Ivan Klíma, Pavel Kohout, Milan Kundera, Alexandr Kliment og Jan Trefulka (1929–2012) fant former for å meddele noe vesentlig mellom linjene. Etter mange år kom de dømte forfatterne ut av fengslene, og noen av de forbudte ble tatt til nåde. Lyrikken spilte en ledende rolle, Jaroslav Seifert, Vladimír Holan, Kamil Bednář (1912–1972) og František Hrubín kom igjen til orde; Jan Skácel og Karel Šiktanc (1928–2021) stod frem som nye, sterke talenter, mens blant andre Jan Zahradníček (1905–1961), Václav Renč (1911–1973) og Zdeněk Kalista (1900–1982) fremdeles satt fengslet. Jødenes tragiske skjebne ble først etter 1963 akseptert som emne i prosaverker av Arnošt Lustig, Ladislav Grosman (1921–1981), Josef Bor med flere, og speiles også i Ivan Klímas, Ladislav Fuks' og Karol Sidons (født 1942) innadvendte forfatterskap.
En skarp kritiker av industrisamfunnet er Vladimír Páral (født 1932), mens Bohumil Hrabal tok utgangspunkt i en absurd virkelighet på bunnen av samfunnet. Ludvík Vaculík, Kundera og Klíma skrev dristige og avslørende skildringer av virkeligheten. Jiří Mucha og Karel Pecka (1928–1997) med flere skrev ut fra egne fengselserfaringer i 1950-årene. Litterære tidsskrifter og forfatterforeningens ukeavis Literární Noviny (Litteraturavisen, opplag 400 000 i 1968) kjempet frem stadig større frihet. En viktig rolle spilte teatrene, særlig små eksperimenterende teatre i byene, med stykker av Václav Havel (1936–2011), Ladislav Smoček, Jiří Suchý (født 1931), Ivan Vyskočil (født 1946) og andre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.